pavi sine vassdropar

Noko attåt.

x-faktordeltakarane sett med eit kritisk pepperkakeauge desember 3, 2010

Lagret under: tanker — pavi @ 21:00
Stikkord:, , , , , , ,

Eg gomlar på pepperkaker laga av ekte smør. Det står i alle fall det på pakka. Gimmick, som eg gjekk rett på.

 

x-faktor går på tv og eg forbannar meg over at det ikkje går noko som er betre enn dette no når eg ikkje har noko anna å gjere på.

 

- Hans

hans

Han eg likar å sjå på som ein oppblåst byspurv som har forfjamsa seg bort til uniten med vinden. Mormor ville vel neppe sagt “uniten”, men heller “Amerika. Det heiter Amerika.” Det eg meiner med dette siste er at spurven Hans har ei enormt stor trong til å vri litt country-amerikanske tonar og aksongar inn i kvar einaste låt. Eg er lei det allereie. Ja, alle artistar (og forsåvidt sikkert også fuglar som spurvar) har sine kjennetrekk, men koman. Dette er keisamt.

 

 

- Annsofi

annsofi

Ho vi alle i starten trudde hadde eit anna nanm. At Annsofi var eit kallenamn, eller i det minste ei forkorting av hennar ekte namn. Ho ja. Hes stemme har no, men minst like viktig er det eg i kveld plutseleg såg. Ho likar på spøkelser Casper. Du veit, det lille spøkelset med et veldig runde hovudet. Han frå barne-tv. Han. Og ho. Særs like!

casper

 

 

- Atle

 atle

Karen med øyredobbar, tattoos og smykker. Han får meg berre til å tenkje på ungdomsbladet TOPP, Popcorn (som eg ein gong kjøpte KUN for å få tak i dei fine boybandplakaten som høyrde med bladet!), tyggisen BUG, og generelt det meste som har å gjere med det tidlege 90-talet.

 

 

- Mo

mo

Den mørke unge guten som har teke media og scena med storm. Kva han liknar på er endå uvisst. Sikkert er det likevel at dei grøne linsene hans fangar tv-skjermen min på den kvite tv-benken som tilhøyrer A-girl.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Desse mannfolka hadde vel ikkje akkurat sett for seg at dei skulle stå modell som voksne? august 26, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 17:07
Stikkord:, , , , , ,

AA

 

CCC

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Er kvinner verst? juni 7, 2010

Lagret under: tanker — pavi @ 21:35
Stikkord:, , , ,

Eg trur eigentleg ikkje det eg høyrer. Medan eg sit og studera tærne mine etter ein dusj som gjekk altfor fort høyrer eg på radioen. Eg veit ikkje om det er ein del av 22-nyhendene eller om det inngår som ein rapportasje i eit dårleg kveldsprogram.

 

Anyways. Mannen på radioen, som blir intervjua, som berre etter nokre få ord gir meg assosiera om ein mannen med brunt, langlangt hår, slitte olabukser og slitte sko, men med ei okei t-skjorte.. vel han prestera å sei at vi – kvinner – er verst. Han er toalettvakt ved eit kjøpesenter i Oslo dersom eg hugsar riktig. Du veit, når du går ned trappa, på veg ned til det offentlege toalettet, og der – framfor deg, sit det ein person i skranken, og skal ha betalt forat du skal på do. Ja, nettopp.

Han.

 

“Det er faktisk damene som er verst.. man skulle ikke akkurat tro det, men det er sant”.

 

do

 

Eg sit igjen som eit spørsmålsteikn på doen. Kva? Er vi? eh…? Kva er det med mannen?

Radio-journalisten intervjuar også ei dame som høyrer ut som ho er 68. Same jobb, same skranke, same betalingskrav.

Ho.

 

“.. Ja, damene legger igjen mest..det ligger papir overalt, og bind”

 

AHA! .. Sånn å forstå! Først blir eg letta – ikkje verre enn det! ..

Men så blir eg sint. Kvifor skal vi få kjeft?! For å seie det sånn; og la meg gå i kortfatting

- menn hadde fått like mykje kjeft dersom dei også hadde brukt papir på toalettet. Toalettpapirholdarane på offentlege toalett er nemleg crap å få papira ut av. Papiret er så tynt at det går sund altfor fort medan du iherdig prøvar å dra ut eit usselt stykke papirstykke. Og når 10 kvinner prøver å gjere dette i løpet av, ja, sei toppen 15 minutt ein travel laurdag, då er det ikkje så rart at det blir litt “det ligger papir over alt”. Hah!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Er eg kome i “mann-i-band-er-digg”-fella? april 30, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 20:08
Stikkord:, , , ,

Eg står på ein slags avsats, ei slags trapp. Til venstre for meg står det ei superblid jente. Nokon vil kanskje sei at ho ser litt barnsleg ut, men det er feil! Ho er berre søt. Kjempesøt.

Bak meg står det ein fyr som etter kvar låt tydelegvis har for vane å puste sånn skikkeleg ut, sånn at håret mitt flagra nokre få sekund. Først trudde eg det var eit forsøk på å sjekke meg opp. Men nei.

 

 

Bandet har spelt to eller tre låter. Så blir det stille. Mannen med den kule, raude jakka,  med kvit singlet inni, som tydeleg visar tattooveringane på brystkassa, kjem bort til mikrofonen.

 

“Ja. Eg heter John Olav Nilsen”.

 

Publikum brakar laus med jubel, latter, hender i vêret og diverse rare hopp som er okei når det er konsert.

Sjølvsagt er det John Olav Nilsen, tenkjer eg. Vi veit det så innmari godt. Clever!  ..

 

 

 

Før konserten har begynt har eg klart å spytte ut “Du ser han der..? I t-skjorta. Kvit. Han er i grunnen ganske søt.” Den altfor søte venninna mi smiler og seier at ho veit kven han liknar på.

 

Først etterpå, når bandet spela ei låt eg ikkje er så glad i, byrjar eg å tenkje. For nokre veker sidan fekk eg tak i ein plakat med han “i t-skjorta”. Men då var eg i grunnen mest bitter for at eg ikkje fekk tak i ein anna plakat, med eit anna bandmedlem. Han var jo ikkje så søt tenkte eg då.

- Er eg kome i “mann-i-band-er-digg”-fella? Eg står på ein avsats, musikken rundt meg durar, folk hoiar, dansar og lagar rare bevegong.

 

Eg? Av alle? Eg er vel ingen typisk rocka-girl på leiting etter barske menn, svette, fulle av øl og seg sjølv, direkte frå scena?

Er fenomenet “eg vil ha han fordi eg ikkje kan få han” truffe Ole Bulls Scene?

 

john olav

 

 

Ny song. Tankane blir plutseleg vekke.

Vi dansar som om vi hadde drukke. Jenta bak oss som er altfor lav er sikkert kjempeirritert på oss. Mannen foran oss, som i følge venninna mi meiner liknar på far min, vrikkar på rumpa, og plutseleg er eg våt på beina. Eit øl-glass landa perfekt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Engelsk valgkamp: to haner og ein ..? april 30, 2010

Lagret under: nei-takk — pavi @ 07:59
Stikkord:, , , , ,

EV

 

Eg var bombesikker på at Dagbladet gjorde narr av fotstillinga til to av dei tre kandidatane i den engelske valkampen då eg såg at to stk. velståande herrer stod på ein fot.

 

Men Dagbladet var visst meir oppteken av at den som vinn kjem til å miste makt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Smaken av Norge. Ikke Norvegia sin, men min. mars 19, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 15:13
Stikkord:, , , , , , , , ,

Fordi jeg bor i en passe stor by i Norge må jeg se eldre, fine damer overalt. De sitter i en enda finere bil, med en eldre mann uten hår på hodet. Mercedes. Fordi det er ikke er sommer har damene, fruene, på seg pels. Ekte pels selvsagt. Pels og rød leppestift.

 

Fordi jeg bor her jeg bor er det mer uvanlig å snakke med mennesker du møter på i byen enn å ikke snakke med dem. Du lever i en boble hvor du omgis av mennesker rundt deg, men du snakker ikke med dem. Faktisk så unngår du helst folk du kjenner når du ser en på avstand. Som f. eks. når du forsvinner bak en hylle med tørrvarer på rema bare fordi du ikke ønsker å møte på han du gikk på ungdomsskolen med. For hva skal du si? Hva driver han egentlig på med? Jobber han, studerer han, og i så fall hva? Det blir det uvinnelige, mest selvfølgelige spørsmålet når du møter på folk av det kaliberet. Men egentlig bryr du deg ikke. Enten fordi du 1) overhodet ikke er interessert, 2) ikke vet hva studiet innebærer foruten selve navnet på det som du nå vet fordi han nettopp sa det til deg, eller 3) faktisk vet hva han studerer. Dette fordi du enten husker det siden sist dere snakket (han fant deg bak en annen tørrvarehylle) eller fordi du fikk det med deg på facebook ved en ren tilfeldighet da du kjedet vettet av deg, men likevel hang foran dataen.

 

 

Fordi jeg bor i en by på Vestlandet blir jeg påprakket altfor mange østlendinger. Muligens hyggelige folk, men jeg klarer ikke nasale, men likevel høylytte bærumsjenter og -gutter som har bling-bling, panneband, pulesveis 24/7, pastellfarger allovertheplace og dyre seilerjakker på seg hele året bare for å vise at de har penger. Eller noe i den dur.

For selv om østlendinger digger alt (nesten) det Oslo og Bærum har å by på flytter de likevel på seg. Én ting de tydeligvis elsker er å klage på alt regnet her. Okei, det regner mye i Bergen. Men kom med den kommentaren når regnet har øst ned i flere uker. Ikke kom å klag når vi har den fineste, tørreste våren.

 

 

Fordi jeg bor i en by hvor mote står høyere enn andre steder jeg tidligere har bodd må jeg daglig være vitne til damer med støvletter som rekker over knærne. Jeg må se folk i shorts når det er -13, snø og vind. Og jeg passerer jenter på 25 i ballerinasko som tråkker så forsiktig de kan på den våte snøen som er omringet av sølepytter, mens jeg freser forbi i støvler.

 

 

Fordi jeg bor her jeg bor må jeg passere tiggere ved hvert gatehjørne. Som en beskjent sa; «Sånn som du (Itiggerdama frå Øst-Europa med skaup og brune klær) rasler med den kaffekoppen har du tydeligvis nok penga!..».

Og sånn helt til slutt: pavi stiller seg enda mer skeptisk når hun ser en tiggerdame sitte på asfalten, skitten og gammel, der hun rasler med koppen sin – samtidig som hun sitter i en telefonsamtale!

 

 

 

 

Helt klart del 1 det her..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

pavi fyker forbi jentekøa før hun åpner døra med skiltet av en mann og går inn. februar 13, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 11:55
Stikkord:, , , , ,

Jeg blir forbanna på meg selv fordi blæra bare klarer å håndtere tre kjappe øl før det må ut igjen. pavi må på do og står nærmest scena.

The Scene. Not A Easy Way Out.

 

 

Jeg springer, som en jente med en mynt i hånda på vei til kiosken for å kjøpe is, bortover det teppelagte gulvet etter å ha trøkka meg gjennom folkemassen som gav meg hatblikk, lette stønn og flere dytt. De slitte, hvite skoene som lenger ikke er hvite tripper framover, gjennom døra med det grønne exit-skiltet over. Jeg aner egentlig ikke hvor jeg skal. Jeg handler på impuls. Blæra er full. Jeg har dårlig tid. Jeg skal se han. Jeg skal være der.

 

 

Jeg smyger meg forbi en lang rekke med mennesker. En lang rekke med jenter.

Great! Just fantastic! Oh lord, do-kø.

pavi stiller seg bakerst og irriterer seg raskt over at mamma og pappa fikk en jente. Hvorfor kan ikke jeg være gutt når alle andre? Eller noe sånn.

 

 

En mann snakker. Han sier noe til jentene i køa. Han har på seg en mørk skjorte. Jeg tror den er stripete. Han er litt stor, smiler og har lite hår. Buksa er grønn.

- Ingen gjør noe. Jentene står i kø og venter på at jentene som sitter på doene skal legge papir på doramma, legge litt til papir på bare for sikkerhetsskyld, dra opp skjørtet, se hva som står på veggene i det lille rommet, dra ned strømpebuksa med snille hender, dra ut mer toalettpapir, før de bøyer seg ned – stopper opp når de nesten er kommet ned, bare for å sjekke om papiret ligger fint på plass.. Så setter de seg for å tisse. Jenter bruker lang tid. Sånn blir det kø av.

 

 

Faen. Jeg orker ikke.

pavi springer i motsatt retning. Hun fyker forbi jentekøa, passerer et skilt av en mann og går inn døra. Skjønner først ikke køsystemet inne på guttedoen (sånt må selvsagt læres..).

 

 

Jeg smiler, tenker at dette går ganske bra. Så får jeg en kommentar på at jeg er gått feil. Jentedoen er den andre døra.

Åja, er det det? Hm. Jeg trodde jeg var i et rom med mange jenter akkurat nå. Jeg smiler, sier ikke hva jeg nettopp tenkte, men bare smiler og sier kjapt at jeg har dårlig tid.

 

 

Jeg har klart å gå for langt inn i rommet for der står det plutselig fire menn og tisser. Rare greier. Jeg går vekk og ser på de tre dørene. Fantastisk! Det er tre menn foran meg, så er det min tur! Karene blir fort ferdig til forskjell fra jentene, og plutselig er det pavis tur.

 

Bortsett fra masse søl  på gulv og do, og en dra-ned-knapp som ikke funker, går det strålende. Til og med toalettpapir er det her. Her blir det sikkert aldri tomt tenker jeg før jeg åpner opp døra. Foran meg står det 10-15 menn. Noen ser rart på meg, men de fleste gliser og sier jeg er tøff.

pavi smiler, fikler lett med fletta og sier på vei bort til vasken at jeg har dårlig tid. Jeg skal se han når han kommer på scena..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Om å kjenne en manns lår inntil mine egne. Når jeg ikke vil. januar 28, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 17:17
Stikkord:, , , , , , , , ,

Faen. Så trangt. Jeg ser ingenting. Selvfølgelig sitter det en høy dame foran meg. Egentlig vet jeg ikke om hun er veldig høy. Kanskje hun er normalt høy, bare at hun har en så innmari lang rygg at hun fremstår som høyere enn hun er. I så fall må hun dingle med beina, men det tror jeg ikke hun gjør. I stedet drikker hun  rødvin. Så ler hun. 

Jeg kjenner også låra til naboen close inntil mine egne. Og det er ikke låra til personen jeg er sammen med. Hvorfor skjer dette alltid meg?

 

- pavi er ute og kjenner på kulturlivet – bokstavlig talt.  Æsj.

 

 

Jeg spøker med sidemannen som jeg er på kulturvift sammen med om hvor pokker øksa er. Da kunne jeg kutta av hodet og kanskje øvre del av overkroppen til dama med rødvin, som kanskje, nei, utvilsomt ikke dingler med beina. “Hyysj! Kanskje nåken høyre deg” Jeg smiler til henne og holder munn.

 

 

Hva er det med menn? Menn er livredde for å vise feminine trekk. Derfor er de mannemann. Nå høres det ut som jeg bare liker Jan Thomas, men pavi liker mannemann. Eller mennemenn. Menn som Bjarte Myrhol (sånn helt f.eks i disse EM-tider..). Men ja. Mannen ved siden av meg, som lar sine middels store lår kline seg inntil mine, spriker til de grader med bena. Han sitter avbalansert inntil stolryggen, nyter showet på scena, han puster rolig og ler når han syns noe er morsomt. Samtidig har han har det ene låret inntil mitt, det andre til det jeg antar er livspartneren til “mannemannen”. I mellom bena har han hendene sine. Hendene er ikke foldet som man kanskje ville tro han gjorde for å-i-det-minste-ikke-bruke-innmari mye plass når det i utgangspunktet er så liten plass her i lokalet. Nei. Han har hendene ved siden av hverandre. I halvmørkret, sånn forsiktig, kikker jeg sånn halvveis ned (jeg er selvsagt diskret), og hva ser jeg? Man kunne ha plassert en stor zaloflaska på langs! .. så stort beinsprik har han “midt-på-låra”. Eller. Nei. En sånn stor kartong med eplejuice! Ja.

 

 

Sånn inni mellom glemmer pavi mannen til venstre. pavi ler av dama på scena, fordi noe er morsomt. Parodiene er best. Det beste er når folk imiterer personer pavi egentlig ikke liker. F. eks. norske kjendiser av ulikt slag. Ikke at hun parodierte Tone Damli Aaberge, men det hadde vært morsomt. Jeg hadde ledd, lett. Uansett hva Iselin sier om den pene sogningen.

 

 

En annen ting pavi ikke liker er følelser av å være ny. Man kommer til en ny by; man kjenner ikke til bydeler, “lover” om mennesker og typer folk i den spesifikke by fremstår som ukjent, og du har heller ikke forhold til byens fotballag. Ikke at pavi har noe som helst forhold til fotball. Det eneste forholdet pavi har til fotball er vel at hun syntes Chivu på Romanias landslag var kjekk. Men det er lenge siden. Veldig lenge, faktisk.

 

 

Og sånn bortsett fra veltede glass på golvet, latter som går meg på nervene, en høy dame med rødvin, hysterisk intimitet fra venstre hold.. har vel pavi & Co hatt en grei kulturaften.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skattekontorets verden januar 17, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:44
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg sitter i en svart stol. Tror jeg. Det er flere farger på stolene i rommet, men jeg tror jeg  gikk bort til den svarte hvor det satt en eldre mann like til venstre. Jeg husker ikke.  Hvis jeg skal sjekke fargen må jeg reise meg opp. For boblejakka mi dekker hele stolen. Så jeg orker ikke.

 

Jeg er varm. Altfor varm. Jeg ser opp på skjermen for å sjekke om det er lenge til det er min tur. Jeg drar av meg høretelefonene og fikser håret mitt som eldre damer gjør. Bare at de bruker børste og speil. I alle fall damene jeg har sett på bussen når jeg skal hjem på ferie (eller tilbake etter ferie). De begynner å fikse seg i god tid før de skal av. Hvem pynter de seg for? Eller er det bare noe de gjør fordi de ikke vil ha “håret-har-vært-klint-inn-i-setet” hårfrisyre?

Mange damer har mer volum enn de har hår. Sikkert derfor.

 

 

Selv om jeg tok hodetelefonene av lar jeg de bare ligge i hendene. Jeg orker ikke styre mer med de. For ledninger er det verste jeg vet. Verre blir det når de er snurret rundt i skjerfet jeg har på meg, eller når den har snurret seg rundt tråden på reflexen jeg har i venstre lomme.

 

Hvorfor er de her? Skal alle fikse skattekortet sitt? Fins det ikke et bedre system enn dette? Kan ikke Skattekontoret bare gjøre jobben selv? I alle fall store deler? Sørge for at vi betaler litt for mye slik at vi får tilbake noen måneder selv.

 

 

To menn kommer inn. De går på rad, den eldste fremst. Han har mørk hud, skjeggtuster og en rar drakt på seg  i beige farge. Mannen bak er kanskje ti år yngre, med olabukse, langt ansikt og kinnskjegg som ligner en skummel mann i Aladin eller noe. De setter seg ved siden av hverandre, de går tydeligvis sammen, men de snakker ikke sammen. Bare ser rett ut i lufta.

 

Til venstre for meg, litt forbi mannen som sitter ved siden av meg, er toalettet. Hvor mange vasker hendene? Det er sikkert også tomt for papir der..

En kvinne, noen år eldre enn meg, kommer ut. Hun har en stygg veske i hånden og hun har slitte sko. Buksa er stram, men litt for lang. Hun ser stresset ut. Telefonen ringer og hun roter i veska. Hun sier noe, men jeg forstår ikke hvor hun kommer fra. Jeg lukker øynene og ønsker jeg hadde favorittsangen på iPoden.

 

 

Noen arbeidskarer i arbeidsklær, en godt voksen som ser ut til å være norsk sitter sammen med en yngre som ser østeuropeisk ut. Ganske søt fyr, fine øyne og et bra smil.

Flere mennesker står foran meg og skriver på noen papirer. De prøver i alle fall. Den ene har tydeligvis med seg tolk. Hun snakker tysk til mannen med den grønne jakka, og han sier noe tilbake før han skriver på papiret foran seg. For et lite bord. Her står det fem mennesker trøkket rundt to små, runde bord og skriver. Alle disse stolene. Så få bord.

 

Det plinger. Ny kunde. Nytt nummer. Jeg kikker på menneskene bak disken. Fire mennesker. Tre kvinner og én mann.

  • Kvinne, nr. 1 har kort brunt hår. Hun smiler aldri. Tygger bare på tyggisen og retter på brillene sine. Hun er liten, snakker lavt, men er god i engelsk høres det ut som. En mørsk afrikaner står foran henne, snakker høyt og smiler masse. Hun smiler ikke.
  • Kvinne nummer, 2. er stor. I alle fall sammenlignet med nr. 1. Hun har krøllete hår, brillene henger i en snor rundt halsen, genseret er hytte-mønstret og hun har store pupper. Britt heter hun sikkert. Eller Kirsti. Det ser sånn ut.
  • Mannen. Han er egentlig mann nr. 1, men blir likevel nr. 3, som for øvrig er lykketallet mitt. Han er over 50. Han har på seg en genser menn i den alderen kler. Du vet, varm genser. De fins i alle farger, men alle er litt grålige likevel. Han har brillene på seg og en liten barn over munnen. Han kikker av og til over brillene, snakker rolig, peker på arket han har i hånden slik at kunden skal se.
  • Kvinne ,nr. 4. Hun må være lesbisk. Hun har en rar, kort hårfrisyre. Ser nesten ut som en dverg i ansiktet. Hun er lav, men samtidig ikke lavere enn kvinne nr. 1. Hun har en litt rar kropp, men hun smiler i det minste. Har hun tatt sol?

 

Jeg skifter mellom å se på de fire menneskene og skjermen som er foran meg. Skjermen som viser hvilket tall som skal til hvilken skranke. 

Bare jeg kommer til han. Mannen med brillene og den grålige genseren. Mannen som ligner på en slags muldvarp eller noe. Jeg hadde han sist gang. Jeg vil ikke ha en sur dame som ikke smiler, en kvinne som garantert ikke hører på meg. For jeg hører de snakke med kundene. Denne gangen og sist gang. Alle sammen snakker over hodene på kundene. De snakker på autopilot, de later som om de bryr seg. Men de gjør de ikke. Mannen derimot var kjempeflink. Jeg vil til han.

 

 

En ny mann har kommet inn døra. Han har på seg en svart frakk. C-kjendis. Han lener seg elegant i stolen. Han har litt høyt hår, men samtidig litt sleik også. Udefinerbart.

Jeg så han også i går. Da var han på Bunnpris for å kjøpe etellerannet.

Plutselig ser han på meg. Jeg skifter om og ser bort på et skilt. Kjenner han meg igjen? Jeg kikker tilbake på han. Han ser lenger ikke i min retning. Han duller med mobiltelefonen i høyre hånd. Han snurrer på den som man ofte gjør med en lighter. Han trykker mobilen mot stolryggen på stolen ved siden av han. Mist telefonen. Mist den. La den gå i golvet! Men han mister den ikke.

 

 

Plutselig er det min tur. 458. Jeg reiser meg, napper tak i den brune veska. Går noen skritt og plutselig hører jeg lyden av øretelefonene treffe bakken. Jeg går likevel noen skritt sånn helvveis, før jeg får tatt de opp. Jeg blir rød i ansiktet, i hånden har jeg skattekontoret mitt sammen med headsetet. Jeg passerer et hjørne og er nesten framme. Jeg har passert mannen jeg egentlig vil til. pavi måtte selvfølgelig til den sure dama som ikke smiler. Før jeg har passert hjørnet klarer selvfølgelig headset.ledningen å feste seg til en stolrygg. Jeg forbanne hele teknologien et lite sekund, jeg bøyer meg ned for å hente den opp fra golvet. Framme ved disken smiler jeg sånn halvveis, irritert over at alle i rommet har sett en jente som ikke klarer å håndtere et usselt headset, rød i ansiktet. Jeg begynner å forklare hva jeg vil. 

Bare noen sekunder senere tenker jeg for meg selv, mens jeg fortsette å prate (at jeg orker!) at hun bak kassa ikke hører på meg.

I posten får jeg et skattekort med 48 % skattetrekk som bekreftelse på akkurat det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Julehandel på rema; rødkål, telling av poser, redneck og tricky løpebånd desember 23, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 12:22
Stikkord:, , , , , , ,

pavi kan si ting hun angrer på i etterkant. Selv om hun egentlig liker det hun nettopp har sagt ja til å gjøre. Og ja, pavi er rar. Hun melder seg frivillig til å handle inn mat til familien til jul. Du vet. Sånn storinnkjøp hvor vogna blir like full som lommeboka (minibankkortet) blir skrapt for penger.

 

 

pavi har lagt te, kaffe, melk, bacon, egg og mandariner i vogna. Hun har skrevet en handleliste som inneholder alt fra a til v, men hun innser at for å gjøre den helt fullkommen skulle hun ha skrevet den i en slik rekkefølge at hun kunne gå “fra inngangsdøra til kasse uten å svirre rundt, fram og tilbake, tilbake en gang til.. og hvor faen er rødkålen?!”. Men det har hun ikke gjort. Så hun bruker lang tid på rema 1000 og tenker så vidt det er på redneck som blogger på vgblogg og tar bilde av handlevogna på rema.

 

 

Vogna er allerede full og pavi har mange varer igjen. Hvorfor tok jeg ikke med meg musikken tenker pavi da hun innser at det tar lang tid selv om hun nesten er alene på butikken. .. Da kunne jeg plukket varer i takt med beaten på en bra sang, og nynna for meg selv til ei gladlåt. F.eks.

 

 

pavi har endelig funnet rødkålen og er nå på vei til kassa, men vogna er så tung at pavi må virkelig dytte i vogna for å få den framover. Men så er den så tungt at pavi må forberede en sving lang tid i forveien bare for å klare å svinge i stede for å kræsje i en korg full av julepynt som egentlig ikke burde vært på rema. Vogna er så full at varene nesten ramler ut.

 

 

puuh! framme! Bare én mann foran meg så er det min tur. Mannen har pavi passert sånn ca. 6,7 ganger i butikken mens hun har letet etter varer, noe det forresten så ut til at han gjorde også. Mannen på rundt 30 med lange bein, fin bukse, rare sko og varm genser. Og med den lille datteren i rosa klær.

 

 

Men hva er det med den ungen? Hun sitter i barnesetet i handlevogna og ser på pavi. Jenta flakker med blikket og ser plutselig på rema 1000-dama som plasserer noen varer bak pavi. Så ser jenta på pavi igjen. Hun har en mine som gjør at pavi smiler. Eller nei, vent. pavi smiler til alle barn selv om pavis lillesøster alltid sier “du skremmer ungen, se da! slutt med de grimasene dine..”. Men nå smiler ikke pavi. Nei, hun ler! Den lille jenta med den rosa bobledress og ditto lue har en slik mine om munnen at pavi faktisk ler. pavi blir livredd for at den eldre dama bak henne skal skjønne at hun ler av en stakkars unge, eller at mannen med lange bein, fin bukse, rare sko og varm jakke skal snu seg rundt og bli forbanna. Så pavi prøver å holde latteren inne noe hun nesten klarer. Den lille ungen signaliserer noe sånt som “hah.. se på deg’a.. du er rar. Men jeg er søt, vet du det? Jeg er jenta til pappa for tenk. Og jeg har hørt at jeg er morsom.”

 

Jenta ser på pavi med et rart smil før hun kikker opp i taket. Igjen ser hun bort på pavi og løfter hodet så opp mot taket igjen.

 

 

 

rema 1000-butikken som pavi handler i var en gang Lidl. Tysk matbutikk med lave priser på varer nordmenn hamstrer, men som har et løpebånd (mulig jeg dikter opp navnet på der vi legger varene på ved kassa, men du er ikke dum så du forstår hva jeg mener) som er like kort som lillefingeren til en mellomstor mann. Løpebåndet til rema er bedre, men det er ikke egnet for julehandel ala pavi. Man må vente altfor lenge mellom hver gang man kan legge varer på båndet, brusflaskene prøver man å la stå men da ramler de bare. Og prøver man å legge flaskene kan du være så uheldig at de forblir på samme plass selv om båndet glir framover. Da blir det bare kluss. Tricky!

 

 

Hvor var jeg? Jo. pavi har lagt alle varene på båndet og vogna er tom. pavi spør dama i kassa som ikke er helt norsk, men som er såpass norsk at pavi først tror at hun faktisk er norsk, om hun kan få noen poser slik at hun kan begynne å pakke. Den nesten norske kassadama sier joda og teller posene før hun kaster de bort til meg.

Hun teller!

pavi er for tellekunnskap og mattematikk (selv om hun avsluttet sin karriere med C på eksamen i geometriske rekker), men når pavi i forkant har lagt så mange varer på båndet som senere viser seg å resultere i 1957,80 kr (jeg husker selvsagt ikke summen akkurat nå, men det er kulere å skrive det der fremfor 2000 kr. Ingen handler for en nøyaktig sum) blir pavi forbannet over at noen (f.eks. nesten norsk kassadame) kan ta seg den frihet og telle antall poser! For helvette! Jeg har jo nettopp valgt denne butikken til å gjøre unna julehandelen fremfor de mange andre matbutikkene i byen.. jeg handler for 2000 kr. og jeg smiler når jeg kommer til kassa.

 

Cut the crap!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00