pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Julehandel på rema; rødkål, telling av poser, redneck og tricky løpebånd desember 23, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 12:22
Stikkord:, , , , , , ,

pavi kan si ting hun angrer på i etterkant. Selv om hun egentlig liker det hun nettopp har sagt ja til å gjøre. Og ja, pavi er rar. Hun melder seg frivillig til å handle inn mat til familien til jul. Du vet. Sånn storinnkjøp hvor vogna blir like full som lommeboka (minibankkortet) blir skrapt for penger.

 

 

pavi har lagt te, kaffe, melk, bacon, egg og mandariner i vogna. Hun har skrevet en handleliste som inneholder alt fra a til v, men hun innser at for å gjøre den helt fullkommen skulle hun ha skrevet den i en slik rekkefølge at hun kunne gå “fra inngangsdøra til kasse uten å svirre rundt, fram og tilbake, tilbake en gang til.. og hvor faen er rødkålen?!”. Men det har hun ikke gjort. Så hun bruker lang tid på rema 1000 og tenker så vidt det er på redneck som blogger på vgblogg og tar bilde av handlevogna på rema.

 

 

Vogna er allerede full og pavi har mange varer igjen. Hvorfor tok jeg ikke med meg musikken tenker pavi da hun innser at det tar lang tid selv om hun nesten er alene på butikken. .. Da kunne jeg plukket varer i takt med beaten på en bra sang, og nynna for meg selv til ei gladlåt. F.eks.

 

 

pavi har endelig funnet rødkålen og er nå på vei til kassa, men vogna er så tung at pavi må virkelig dytte i vogna for å få den framover. Men så er den så tungt at pavi må forberede en sving lang tid i forveien bare for å klare å svinge i stede for å kræsje i en korg full av julepynt som egentlig ikke burde vært på rema. Vogna er så full at varene nesten ramler ut.

 

 

puuh! framme! Bare én mann foran meg så er det min tur. Mannen har pavi passert sånn ca. 6,7 ganger i butikken mens hun har letet etter varer, noe det forresten så ut til at han gjorde også. Mannen på rundt 30 med lange bein, fin bukse, rare sko og varm genser. Og med den lille datteren i rosa klær.

 

 

Men hva er det med den ungen? Hun sitter i barnesetet i handlevogna og ser på pavi. Jenta flakker med blikket og ser plutselig på rema 1000-dama som plasserer noen varer bak pavi. Så ser jenta på pavi igjen. Hun har en mine som gjør at pavi smiler. Eller nei, vent. pavi smiler til alle barn selv om pavis lillesøster alltid sier “du skremmer ungen, se da! slutt med de grimasene dine..”. Men nå smiler ikke pavi. Nei, hun ler! Den lille jenta med den rosa bobledress og ditto lue har en slik mine om munnen at pavi faktisk ler. pavi blir livredd for at den eldre dama bak henne skal skjønne at hun ler av en stakkars unge, eller at mannen med lange bein, fin bukse, rare sko og varm jakke skal snu seg rundt og bli forbanna. Så pavi prøver å holde latteren inne noe hun nesten klarer. Den lille ungen signaliserer noe sånt som “hah.. se på deg’a.. du er rar. Men jeg er søt, vet du det? Jeg er jenta til pappa for tenk. Og jeg har hørt at jeg er morsom.”

 

Jenta ser på pavi med et rart smil før hun kikker opp i taket. Igjen ser hun bort på pavi og løfter hodet så opp mot taket igjen.

 

 

 

rema 1000-butikken som pavi handler i var en gang Lidl. Tysk matbutikk med lave priser på varer nordmenn hamstrer, men som har et løpebånd (mulig jeg dikter opp navnet på der vi legger varene på ved kassa, men du er ikke dum så du forstår hva jeg mener) som er like kort som lillefingeren til en mellomstor mann. Løpebåndet til rema er bedre, men det er ikke egnet for julehandel ala pavi. Man må vente altfor lenge mellom hver gang man kan legge varer på båndet, brusflaskene prøver man å la stå men da ramler de bare. Og prøver man å legge flaskene kan du være så uheldig at de forblir på samme plass selv om båndet glir framover. Da blir det bare kluss. Tricky!

 

 

Hvor var jeg? Jo. pavi har lagt alle varene på båndet og vogna er tom. pavi spør dama i kassa som ikke er helt norsk, men som er såpass norsk at pavi først tror at hun faktisk er norsk, om hun kan få noen poser slik at hun kan begynne å pakke. Den nesten norske kassadama sier joda og teller posene før hun kaster de bort til meg.

Hun teller!

pavi er for tellekunnskap og mattematikk (selv om hun avsluttet sin karriere med C på eksamen i geometriske rekker), men når pavi i forkant har lagt så mange varer på båndet som senere viser seg å resultere i 1957,80 kr (jeg husker selvsagt ikke summen akkurat nå, men det er kulere å skrive det der fremfor 2000 kr. Ingen handler for en nøyaktig sum) blir pavi forbannet over at noen (f.eks. nesten norsk kassadame) kan ta seg den frihet og telle antall poser! For helvette! Jeg har jo nettopp valgt denne butikken til å gjøre unna julehandelen fremfor de mange andre matbutikkene i byen.. jeg handler for 2000 kr. og jeg smiler når jeg kommer til kassa.

 

Cut the crap!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Nytt år, nye muligheter? Gavekort er tingen! desember 17, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 16:11
Stikkord:, , , , , ,

 

 

 

Årets julegave?

 

Forresten; sjekk de sexy trusene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Joggebukse frå polen, 7 bilete, sure skrikerunger og blåbærmunn desember 16, 2009

Lagret under: ja-takk, tanker — pavi @ 20:57
Stikkord:, , , , , , , , , , ,

Nattetid litt seinare enn vanleg. Sove lenge, vri seg i stor seng med godt sengetøy du skulle ynskje du hadde på hybelrommet. Under dyna har du to pledd fordi det er kaldt på rommet. Du skjøner ikkje at ho kan sove her med ope takvindauge. Senga er høg og du må nesten klatre opp for å legge deg. Prinsesse?

Du klager over dei dårlege putene kvar gong du ligg der, men du gjer ingenting med det. Du vil aller helst bli overraska over nye puter ein gong du legg deg for å sove. Men det har ikkje skjedd endå. Sjølv om du har sagt til mamma at du vil ha gode puter.

 

Du vaknar. Uten lyd frå mobilen. Eller, nei. Du vaknar av ei melding rundt kl. 11. Du vurdera å sove litt til. Hodet er under puta, det gode lakenet mot kinnet, pleddet er berre såvidt å kjenne rundt beina, dyna er varm, og du ser for deg korleis du ser ut på håret. Foran deg ligg det eit hårstrikk, to flisklemme og ei større klemme som har forlatt deg i løpet av natta. Ettersom du ikkje ser masse hår på lakenet koplar du fort at du ikkje har rive deg i håret søvne som du så ofte gjer.

Du har vridd deg om. Du ligg på ryggen og du ser opp, ut gjennom takvindauget. Rim på ruta og blå himmel.

 

 

Ei svart stor joggebukse frå Polen er på plass, nokre kvite helgesokkar og ein petroleumsgrøn singlet har også funne sin parkeringsplass. Dei tre forfalne klemmene er på plass igjen og du går nedover trappa. Trappa knirkar. Så kjenner du lukta. Pepperkake.

Pepperkakehuset som du kvelden før lagde eit horehus av. Eit horehus med sure skrikerungar og ikkje vanlege seigmen. Og nonstop sjølvsagt. På taket ligg det to par skrikerunger og klinar. To av dei ligg oppå kvarandre og har seg. Nokre andre klinar i garden rundt huset, og i vindauga står det to og kikar seg om etter ein hunk.

 

Eg vurderte å hente eit forklede, men eg tenkte “eg søler jo aldri.”. Men det var før alt mjølet kom på den polske kosebuksa og den lange singleten. Eg gir faen, bakar vidare, og nokre timar etter er det 46 rundstykker foran meg.

 

 

Inboxen er for lengst full og endeleg slettar eg 1237 meldingar. Medan eg ventar på at dei skal bli ferdig sletta sånn at eg kan lese meldinga eg veit kven er frå, går eg ut i gangen. Eg finn fram nokre skitne joggesko og hiver på meg ei ulltrøye. Eg vrir om låsen på verandadøra og stoppar opp på utsida av huset.

Eg står utafor meg sjølv. Eg ser det feite håret mitt, sminka under auga, med morratryne sjølv etter 3 timar i vake. Ulekkert.

Eg går framover før eg bøyar meg ned. Det fine sollyset, rimen på bakken, skogen, dei lange trea, mosen. Eg tek 7 bilete før eg går innatt og tek ut dei siste rundstykka.

 

 

 

Kva har han tenkt på? Heavy mykje mat. Vi er jo berre tre stk. Det er mat for seks. Jovisst skal vi ete utav frysaren, men .. Eg steikjer og plutseleg er det røykos på kjøkenet. Eg let att dørene og let opp vindauget. 6,4 minus ute. Røyken ut, kulda inn. pavi et for to før ho sleng seg i den turkise stolen og finn fram Kjærlighet i koleraens tid, boka tehol anbefalte ein gong for lenge sidan.

 

Litt seinare får eg med meg reklamen av Ali Reza and the Rezas på tv2, noko som resultera i at eg snakkar norsk-pakistansk når eg svarer mamma og når eg spør om pappa vil ha dessert. pavi liker å late som ho er innflytta pakistaner.

 

 

Eg har fått kommentar på ansiktet mitt. Eg ryggar bakover utan å forandre ei mine. Eg skal sjå meg i spegelen. Framfor meg står det ei jente med blå lepper. Blåbær til dessert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

“se på hon då.. stjele en sykkel..” desember 5, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 19:05
Stikkord:, , , ,

Jadda! Det er meg det er snakk om.

Lille, uskuldige pavi. Tjuven pavi.

 

 

Så berre sjå for deg.. Ei anstendig jente, i representable klede, klare auger, null drugs, reine hender, med julegåve-posar og posar-til-seg-sjølv-fordi-eg-vil-også-vil-ha-noko.. stå på kne og iherdig prøve å få opp ein kodelås til sykkelen SIN.

Det er normalt og bruke litt tid på låsen, men når det blir så lenge at blikka til forbigåande menneske begynne å bli vel pågåande, sjølv om du ikkje ser på dei .. du kjenner berre blikka på deg. Ja, då er det noko gale. Låsen vil ikkje opp. Og koden hadde eg skrive ned. Helvette!

 

Det er hallelujastemning i hovudet på pavi, ho er kald på hendene og ho er for lengst lei av å gå i ein maurmasse av menneske på kjøpesenter i fem timar. Faen!

 

 

pavi stikk innom Jernia etter å ha ringt pappa. Ein relativt ung fyr i ulekker jobb-tskjorte, men med eit søtt smil kjem mot meg.

 

 

Du får ha lykke til då, med låsen!” Han smilar og gir meg vekslepengane.

Nokre minutt seinare står eg på kne igjen. pavi har ei snerten baufil i handa, men aller mest vil ho vere ein anna stad. Blikka er endå meir intense. Det er mørkt ute, ei jente sit med baufil i handa og prøvar å kutte av sykkellåsen.

 

Fire gonger får eg kommentarar på det eg driv på meg, og blikka er langt fleire.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Julehandel desember 22, 2008

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 19:00
Stikkord:,

Vi er kommet til den 22. desember, og det er to dager igjen til jul. Dagen da småungene står opp enda litt tidligere enn de pleier å gjøre. Dagen hvor faren i huset står med hodet over ribba, akevitt i den ene hånden og mer alkohol i den andre hånden. Moren i huset gjør siste finpuss på kveldens antrekk for hele familien, hun ringer familien og ønsker dem god jul, samt sørger for tente lys i huset. 

Med bare to dager igjen til julaften skulle man tro at julehandelen var unnagjort for lengst, både gaver og julemat. Man skulle også tro at juleroen hadde senket seg over det ganske land, og at familien var på god vei å stresse ned slik at ferien kunne nytes fullt ut.

Med bare to dagen igjen til julaften er situasjonen en helt annen. Hadde vi ikkje behov for litt mer mat i kjøleskapet og fryseren? Butikkene skal jo tross alt være stengt i noen dager nå. Jommen hadde vi glemt å handle inn mandel-gave også! Det må vi ha! Og når vi først har kavet oss gjennom bilkø, glatte veier, kjørt forbi et hav av mennesker uten reflex i mørkret, kjørt i enda litt mer kø, speidet etter en ledig parkeringsplass akkuratt litt for lenge, passert et hav av stressede mennesker med poser opp til halsen, så finner du ut at det er langt mer enn en ussel mandel-gave du har glemt å handle inn. Brus og øl må vi ha – det holder seg jo uansett. Mandariner er også greit å ha, og toalettpapir har vi ikke nok av heller. Hadde vi kjøpt inn såpe? Du napper til deg såpe, og du kjenner det begynner å bli tungt å holde alt sammen med bare hendene. Du språspringer i retning inngangen hvor du kom inn på leting etter en korg å ha varene i. Tanken på at du ser ut som en stressa (og dårlig) slalomkjører mellom hyller, vogner og folk dukker opp et tidels sekund, men forsvinner i dèt du ser at det ikke er flere korger igjen. Du banner inni deg, vender om, og kjører slalom i retning kassene. Helvette, pokkers stress. Hvor er julestemninga, glade mennesker og null stress? Du forbanner deg over at du lot deg overtale til å handle på vei hjem, og det eneste du kan se frem til i dèt du svinger forbi avishylla er sofaen hjemme.

 

- 367, 50 blir det da! (kassamann på 15 år. “Nå må jeg huske å smile og ønske hun god jul når hun har betalt.”)

- ..

- Eh, ja. Jeg betaler med kort.

- Du må trykke inn kortet (kassamann på 15 år. “…”)

Du ergrer deg over at alt skal moderniseres og du begynner å føle deg gammel.

- Den andre veien (kassamann på 15 år. “Dette skjer hver gang..”)

- Nei, andre veien. Du må snu kortet helt om.. (kassamann på 15 år. “Er det mulig?”)

Pokker!!

- .. Der ja (kassamann på 15 år. “Smiler og ergrer seg helt sikkert over at kundene aldri lærer. Hvor gammel er hun egentlig?”).

- God jul! (kassamann på 15 år. “Hvorfor smiler hun ikke? Hun kunne i det minste si god jul tilbake..”)

 

Og var det ikke noen gaver du manglet som du også måtte kjøpe idag? ..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00