pavi sine vassdropar

Noko attåt.

“se på hon då.. stjele en sykkel..” desember 5, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 19:05
Stikkord:, , , ,

Jadda! Det er meg det er snakk om.

Lille, uskuldige pavi. Tjuven pavi.

 

 

Så berre sjå for deg.. Ei anstendig jente, i representable klede, klare auger, null drugs, reine hender, med julegåve-posar og posar-til-seg-sjølv-fordi-eg-vil-også-vil-ha-noko.. stå på kne og iherdig prøve å få opp ein kodelås til sykkelen SIN.

Det er normalt og bruke litt tid på låsen, men når det blir så lenge at blikka til forbigåande menneske begynne å bli vel pågåande, sjølv om du ikkje ser på dei .. du kjenner berre blikka på deg. Ja, då er det noko gale. Låsen vil ikkje opp. Og koden hadde eg skrive ned. Helvette!

 

Det er hallelujastemning i hovudet på pavi, ho er kald på hendene og ho er for lengst lei av å gå i ein maurmasse av menneske på kjøpesenter i fem timar. Faen!

 

 

pavi stikk innom Jernia etter å ha ringt pappa. Ein relativt ung fyr i ulekker jobb-tskjorte, men med eit søtt smil kjem mot meg.

 

 

Du får ha lykke til då, med låsen!” Han smilar og gir meg vekslepengane.

Nokre minutt seinare står eg på kne igjen. pavi har ei snerten baufil i handa, men aller mest vil ho vere ein anna stad. Blikka er endå meir intense. Det er mørkt ute, ei jente sit med baufil i handa og prøvar å kutte av sykkellåsen.

 

Fire gonger får eg kommentarar på det eg driv på meg, og blikka er langt fleire.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Nydaterte kontaktannonser. Nett høveleg. november 9, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 21:16
Stikkord:, , , , ,

Eg kom til å tenkje på det då eg sykla til jobb i dag. Tørre haustlauv under hjula, dumpar, holete vegar, kantar å passere, folk som surrar midt i vegen. Du irritera deg over at sykkelen manglar lydhorn. Skal du skremme dei? Nei.

 

Eg må jo skaffe meg fastlege seier eg til meg sjølv medan eg rullar framover. Tanken har vore der meir eller mindre sidan eg flytta. Når det i tillegg har vore mykje sjukdom rundt å gått (gris, svin.. eitelleranna) har tanken dukke opp nokre ekstra gonger.

 

Eg tenkjer attende på den flotte legen eg hadde dei siste tre åra. For ei dame. Kan ho ikkje berre flytte hit ho også? Aldri har eg vore så nøgd før. Eg vil ha ho her også.

 

 

For nokre månader sidan gjekk eg innom www.fastlegen.no, fast bestemt på at eg skulle fikse ei ny superdame i frakk. Eg bladde meg nedover norske og utanlandske namn, menn, kvinner, høve og ikkje høve til rullestolbrukera, kontor her, kontor der, offentleg, privat..

 

 

Eg fann ikkje, og eg er difor framleis på leiting etter (sjølv om eg ikkje har vore innom nettstaden på ages!) ein kvinneleg lege, på offentleg kontor, med norsk namn, med ledig kapasitet til ei studine som berre treng ho nokre få gonger i året. Takk.

Kanskje eg skulle hatt kontaktannonse? Så kunne alle parter blitt glade?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Å springe etter ein narkoman medan du tenkjer “kva faen gjer eg? Kanskje han har kniv i handa?..” august 25, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 17:00
Stikkord:, , , , ,

Neimen. Den grønlege stolen var langt betre å sitje på enn den såg ut til. (..) Supert! No kan eg også sjå når lesedaten min kjem. Fantastisk utsikt. Eller. Kjem den flotte utsikta til å gå utover lesinga mi? Neida. Litt sjølvkontroll og dette går bra. (..) Men kva? Sol? Det var meldt masse regn i dag og no skin sola rett i fleisen min. Er det plagsomt eller sjarmerande?

 

Tankane flyg og pavi tenkjer.

 

pavi er student igjen etter ein keisam sommar og ho har akkurat slått opp kompendiet. Kompendiet som forandra ditt tidlegare syn på kva eit kompendie faktisk er. Eit kompendie er ikkje ei tynn lefse eg skumles ferdig i løpet av ein kort føremiddag. Neidå. Den kvite store permen med hundrevis av ark som dama bak disken overrakk deg då du henta kompendiet var noko heilt anna.

 

 

Eg har bladd opp, funne fram blyant og linjal. Lesedag. Full konsentrasjon. La sola skine i fleisen, la utsikt vere utsikt. Fokuser. Sjå ned i kompendiet og les om borns rettigheitar.

 

 

Kva? Kva skjer?

pavi les om rettigheitar. Men kva gjer han?  Mannen som står der ute. Der nede, foran meg, nede ved sykkelstativet? Mannen med caps, ei militørgrøn jakke og ei joggebukse? Jenta med det tjukke kompendiet blir totalt paff. Ho veit ikkje kva ho skal gjere. Skjer det? Kven gjer sånt, eigentleg? pavi måpar, ser seg rundt. Er det berre eg som ser? .. At mannen stel? Den tjuskete mannen stel lykta på sykkelen. Sykkelen til den måpande kompendielesande jenta.

 

 

Eg spring som ein galning ned trappene, irriterar meg over studentar som bruk lang tid ned trappene, ergrar meg over at eg ikkje kan rope “ta til helvette og flytt deg”. pavi susar forbi hjørnet og spring mot utgongsdøra.

 

 

Kva skal eg gjere? Kva skal eg sei? Er det mogleg å vere så…? Kven stel? Det er mitt. Eg er sinna. Kjempesinna.

 

 

Eg står utafor bygningen og leitar febrilsk etter ein mann med sykkellykt. Ingen mann. Fantastisk! Supert! Typisk! ..

- Der! Der er han. Han er langt unna, men eg kjenner att capsen. Eg legg på sprang etter mannen, kjenner varmen slår mot meg medan eg spring, og tenkjer at dette kan ikkje sjå bra ut. Altfor trang Ola til å drive på med sånn aktivitet. Faen. 

 

 

 

“Unnskyld! Unnskyld! … Du. (..) Kan eg få tilbake det du lånte av meg”. Eg pustar som ein utrent student etter ein lang sommarferie.

 

Lånt? For faen. Han har stelt den!

“øhm. Den. Sykkel.. Lampa, nei lys. Lykta! Sykkellykta. Du tok den!!”

 

Mannen foran meg har snudd seg. Eg ser ikkje andletet hans. Capsen er i vegen. Hendene hans er fulle av raude prikkar. Sykkellykt? Han skjøner ikkje kva eg meiner.

Likevel byrjar han å leite etter i lommene sine. Kor mange lommer går det eigentleg an å ha?

Eg seier ingenting. Lar han berre leite. Eg kjenner hjartet dunke og eg tenkjer at eg ikkje veit kva er driv på meg. Berre sinnet har fått meg hit.

 

 

Ein femtilapp treff grusen ved skoa hans. Eg bøyar meg ned og plukkar den opp, rekk lappen til mannen, men han tek ikkje imot. Han leitar framleis i lommene sine. Vil han ikkje han den, eller ser han det ikkje? Leitar han etter ein kniv? Kva om han stikk? Har han sprøyter? ..

 

 

“E det denna?”

Mannen dreg opp lykta mi.

At det er den? Kva søren. Har du fleire?   Eg seier ja og han tek imot femtilappen og gir meg samtidig lykta.

 

 

 

Mannen går vidare innover parken og pavi er på veg tilbake til kompendiet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Å føle seg som et kvinnfolk ute i regnet, samt drive på med klesskift i bil juli 20, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 17:23
Stikkord:, , , , , , , , ,

Det er ferie. Noen dager til. Bare en helg igjen før helvette bryter løs. Igjen. Du blir sliten ved tanken og tenker at to uker går altfor fort.

 

Du har kjørt langt. Flere mil. Mange mil.

Du går inn den farga døra og kjenner lukta. Jord. Drivhus. Planta i stua har tydeligvis gjort susen i den herlige sommervarmen. Just great! Du finner fram en søppelsekk, bretter sammen greinene på planta og kaster den i svarte posen. Gamle kopper, suppeposer som har gått ut på dato og andre finurlige ting du ikke visste du hadde går samme veien.

 

Leiligheten er tømt. Posen stappfull. Du trasker bortover gangen med den tunge posen, trykker på heisknappen og hører det durer oppover. To utenlandske menn kommer mot meg, men stopper ved en dør. Bodde det ikke en dame der? Den skumle dama som går på det meste? Han ene åpner døra og de går inn. Jeg hører de prater, men forstår ikke språket.

 

Søppelet er tømt. Du har slått av lysene og du låser døra.

Ute er det konkurranse. De grå bygene oppe på himmelen har som mål å produsere mest mulig regn på kortest mulig tid. Tydeligvis. Jeg står ved utgangsdøra og kikker ut. Det plasker i dammene, folk i sommerklær springer til bilene og suser av gårde. Ved siden av meg står flere kasser, bagger og poser som skal i bilen.

 

- Skal jeg bare sette meg ned og vente til konkurransen er over?

 

Jeg vil hjem. Jeg åpner ytterdøra og går så fort som det er mulig å gå når man holder tunge bagger og poser i hendene. Prøver iherdig å trykke på “lås opp”-knappen på bilnøkkelen uten å sette noe fra meg. Jeg klarer meg sånn noen lunde. Hvordan det så ut når jeg skulle åpne bildøra tør jeg ikke tenke på.

 

Jeg prøver å stable tingene mine taktisk riktig i bilen, men jeg føler meg som ett skikkelig kvinnfolk. Mennesker kikker på meg og ser meg stresse i dèt de låser seg inn i bilene sine med matvarer i hendene. Jeg banner inni meg og litt høylytt uten at det blir så innmari høyt likevel. Jeg kaver som en innestengt sau og tanken dukker opp. Får jeg plass til alt?

 

 

Etter å ha plassert flere poser, bagger, en eske til, et strykebrett og en koffert i bilen er det over. Trodde jeg. Faen. Sykkelen!

Jeg lukker bakdøra og springer bort til under taket. Håret mitt ligger som klister til hodet. De blå tøyskoene mine er søkkvåte. Tunikaen jeg går med ser ikke ut. Jakka jeg har uttapå er tynn som ei fjør. Jeg pakka søren ikke regnjakke på turen! Jeg er kald på hendene selv om det varmt ute. Dråper av vann renner ned i ansiktet mitt og jeg kjenner at jakka er våt også innvendig. Lovely!

 

 

Sykkelen henger på stativet. Godt festa og klar til tur.

Men det var etter at jeg trodde at det å sette på plass et stativ var noe a la piece of cake. Siden bakdøra på bilen er igjen står du der i de våte tøyskoene og den klissvåte tynne sommerjakka. Håret er vått som etter en dusj. Først satte du stativet feil vei. Så fikk jeg stativet plassert riktig, men så var det jo sykkelen. Du plasserer den på stativet, men hvordan plassere styret og framhjulet for å unngå knust glass? Sist du kjørte bilen ødela du noe under bilen. Du husker ikke hva. Bare at det sang som ei punktert kråke.

 

Jeg veksler mellom å banne ute i regnet og inni bilen. Jeg drar av meg jakka for hver gang jeg setter meg inn. Meningsløst? Mobiltelefonen er våt. Jeg ringer hjem, forbanner meg over hvor innihelvette vanskelig det skal være å feste en sykkel på et sykkelstativ – og unngå knust bakrute.

 

Et kvarter, kanskje tjue minutter styrer jeg på. Jeg finner til slutt en genial løsning på problemet mitt og smiler fornøyd når jeg setter meg foran ratter og kjører av gårde. Mange mil.

 

I forsetet sitter jenta med det lange våte håret, mascaraen har gjort innrykk nedover, hendene er rødlige, føttene er kalde p.g.a. våte sko og ditto sokker. Tunikaen er våt igjennom, det samme er singelet jeg har under. Det dogger som pokker inni bilen og du tenker det blir en lang tur hjemover.

 

 

Ved ferjekaia må du vente. Akkurat for sen. Helvettes sykkel!

Jeg begynner å fryse og jeg kjenner at jeg er skikkelig våt. Skifte? Jeg knapper opp knappene på tunikaen. Vrenger den av meg, og sitter igjen i den svarte singleten. Jakka henger jeg vrengt over stolryggen i nabosetet. Tunikaen er kasta bak i bilen. I setet ved siden av meg, oppå veska, ligger det en tørr collegegenser. Drømmen!

 

Jeg kikker rundt meg. Mulig å skifte enda mer, uten at noen ser meg? Singleten må av. Uansett. Ved siden av meg står det en sportsbil med et middelaldrende par. Bak meg en ung kar som røyker ute i regnet. At han orker. Jeg kikker frem. En gammel bil med en mannlig sjåfør. Han ser polsk ut, men kjører norsk bil.

 

Etter å ha venta i 20 minutter på ferja, pluss noen minutter til, sitter pavi i bilen på nederste dekk. Barn springer mot salongen, foreldre snegler seg etter. Er alle gått? Jeg kikker rundt meg. Ser i sidespeilene og i bakspeilet.

 

 

Der. Inni bilen, den som er så stappfull av pakk og pakk, driver pavi med ekstremsport-skifting og håper på at ingen uvedkommende skal komme plutseleg forbi vinduet.

Etterpå. Der. Sitter pavi i varm og god collegegenser. Hun tar fram puta og legger seg inntil. Lukker øynene og hører at ferja durer. Noen minutter etterpå begynner bmw’en og dure. Typisk. Bilalarmer som ikke blir slått av. Jeg lukker øynene igjen, men åpner de så snart alarmen kommer på igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Kjærleiksgud i forkledning mai 29, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 18:06
Stikkord:, , , , , , , , ,

Det er lenge sidan påskeegget med sjokolade låg i det avlange skåpet heime hjå mamma og pappa. Det var regn ute.

Kvar helg etter påske har pavi jobba. Laurdag og søndag. I tillegg har ho jobba måndagar, tysdagar, onsdagar.. Ja, du skjøner? Og med innspurt på bacheloroppgåva dei siste vekene, er pavi sliten. Så sliten at det er vanskeleg å sove. Det burde ikkje ha vore lov.

 

Sleep don’t weep

My sweet love

Your face to wet

And your day

Is rough

 

Fredag. Ny helg. Laurdag og søndag. Sliten. Sliten fordi pavi har vore på joggetur i varmen, men også fordi det er fredag.

Men denne helga har pavi fri. Første frihelg etter påske, og pavi får besøk. Trudde ho. Som den heimekjære jenta pavi er, hadde ho sett stort fram til å få besøk. Men sånn vart det ikkje likevel. Med eitt såg ikkje pavi fram til helg likevel. Endå meir sliten.

 

Men når pavi syklar heim etter skulen, sola skin, sekken er over-stappfull av pensumbøker, og ho innser at ho har på seg altfor mykje klede, kjem han.

 

Den kjekke fyren i den slitte, kvite bilen køyrer forbi pavi. Som sist, er han på veg ned bakken. pavi er på veg opp. Vi passera kvarandre på nøyaktig same plass som sist gong, og vi ser på kvarandre. For ein gud! 

 

Kjekkasen med tredagars-skjegg og caps lyser imot pavi. Det faktum at bilen er eit vrak på fire hjul blir fort gløymt. pavi kjenner seg som ein ussel, kvinneleg versjon av Erik Solheim (miljøbevisst syklist!) med hint av dama på Lillehammer; varme klede om sommaren og lite om vinteren.

 

 

Topp! Nokre sekund gløymde pavi at ho ikkje ville ha helg. Bakken gjekk også overraskande fint, teke i betraktning alle bøkene eg hadde på ryggen. Det var nok Gud ja. Klart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Natteaktivitet mai 20, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 17:19
Stikkord:, , , , , , , , ,

Du ser deg sjølv i spegelen medan du vaskar hendene.

 

Kor kom alt dette håret fra? Då eg pussa tenna i går var håret sånn passe normalt, i alle fall. Over natta har håret til pavi tydelegevis utarta seg til å likne ein nyføna mørkebrun puddel!

Berre sjå det for deg. Puddelen er ferdig på skulen, har akkurat vore på do, dei siste nettene har the puuudl sove lite, og tanken på å sykle heim igjen er totalt fråverande. Lekkerbisken! Sånn ca sånn..

 

Puddelen (les: pavi) traver ut av skuledøra i retning sykkelstativet. “Hm. Ok vêr. Kor er regnet som skulle kome? haha, feil. Alltid feil i vêrmeldinga..”

 

Nokre oppover- og nedoverbakkar er unnagjort. Ikkje langt igjen til hundehuset. “Ah! Helg allereie i dag”.

 

Og før hunden har innsett at helga er kome, kjem regnet. Masse regn. Sånn skikkeleg byge. 3-minutts-bygene er dei verste. Dei har samla saman all tenkeleg faenskap i éi sky, med det mål å øydelegge mest mogleg! Og sånne byger blir ein kliss blaut av. Også pudlane.

 

Så, sjå for deg den brune puddelen igjen. Tispa innsåg for 17 minutt sidan at pelsen hadde vekse grasalt i løpet av nattetimane. Og no er all pelsen våt.

 

Konklusjon: den brune puddelen er “even more beautiful than ever”, og veldig klar for en, to eller tre kveldar på byen.

 

BJEFF.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00