pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Nordmann i syden august 8, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 14:27
Stikkord:, , , , , ,

Vi er på veg heim etter ein lang dag på stranda. Sand mellom tæra sjølv om eg prøvde så godt eg kunne å vaske det vekk. Saltvatn i håret, frekner på nasa, ikkje fullt så rein singlet på meg, og framleis sol i fleisen. Plutseleg, i dèt vi trasker gjennom partygata som om berre få timar vil nå nye høgder, høyrer eg bak meg:

 

“Dåke..? I kveld.. Ikkje at eg har tenkt å ende opp der, men viss.. Viss eg ende opp på ei tattoo-shappe i kveld så dåke dra meg ut derfra med ein gong!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Jeg ser til venstre når jeg kjører august 4, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:54
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg kjører bil. Det er endelig tørt på bakken. Første fridag på lenge. En uke fri. Så skole. Men først biltur.

 

Jeg kjører forbi coop marked og tenker på reklamen som går på radioen. Homoene. Peders og han andre jeg ikke husker navnet på. To gamle damer går med stokk. Den ene lufter en grå liten hund. Hun sliter tydeligvis med å holde i stokken samtidig som hun har hundebåndet i den andre. På bensinstasjonen står det en traktor og en gammel opel.

 

 

Jeg har passert sentrum. Er på vei opp bakkene. Svingene. Det er 80 km. i timen, men jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kjører i 60. Snart er jeg på toppen. Foran meg ser jeg inngjerede enger, trær, en liten elv og noen hus og en rød låve. Men. Hva er det?

Ser jeg rett? Øynene mine blir så til de grader fokusert mot venstre, der foran meg. Jeg kommer stadig nærmere. Glemmer veien. Glemmer å se om det kommer møtende biler. Ser jeg rett?  Er det virkelig?  Han er jo lekker..

Der. Foran meg. Til venstre. På plenen. Jeg ser bare ryggen hans. Han er solbrun, sterk og muskuløs. Mannen raker.

 

- Raker?

 

Plutselig våkner jeg. Jeg ser på veien igjen. Jeg må slutte å se overalt. Jeg kjører jo. Men like etter at øynene mine har funnet tilbake til den slitte asfalten, glir øynene tilbake på nytt. Venstre nå også. Men mannen med ryggen er borte. Ser jeg rett? Hva er det hun driver på med? Det kan ikke være…

- Hun hesjer.

 

Den gamle dama med den mønstrete kjolen. Hun hesjer. Som i gamle dager. Hesjer. Du vet. Sånn som du har sett på gamle bilder. Hun har på blå støvler og et tørkle på hodet. Jeg ser de grå krøllene hennes. Hun er høy til å være så gammel tenker jeg.

 

 

Veien har ikke enset meg. Den smale riksveien eksisterer ikke. Jeg ser bare på mannen med raka og damen med den blomstrete kjolen som hesjer. Veien har en bredde på størrelse med bilen jeg kjører, pluss noen tenkbare margarinpakker ved siden av, selvsagt.

 

At jeg ikke har kjørt av veien tenker jeg. Smale lokalveier på Vestlandet. Og så plassere disse menneskene her. Rett ved veien. Galskap.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Å føle seg som et kvinnfolk ute i regnet, samt drive på med klesskift i bil juli 20, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 17:23
Stikkord:, , , , , , , , ,

Det er ferie. Noen dager til. Bare en helg igjen før helvette bryter løs. Igjen. Du blir sliten ved tanken og tenker at to uker går altfor fort.

 

Du har kjørt langt. Flere mil. Mange mil.

Du går inn den farga døra og kjenner lukta. Jord. Drivhus. Planta i stua har tydeligvis gjort susen i den herlige sommervarmen. Just great! Du finner fram en søppelsekk, bretter sammen greinene på planta og kaster den i svarte posen. Gamle kopper, suppeposer som har gått ut på dato og andre finurlige ting du ikke visste du hadde går samme veien.

 

Leiligheten er tømt. Posen stappfull. Du trasker bortover gangen med den tunge posen, trykker på heisknappen og hører det durer oppover. To utenlandske menn kommer mot meg, men stopper ved en dør. Bodde det ikke en dame der? Den skumle dama som går på det meste? Han ene åpner døra og de går inn. Jeg hører de prater, men forstår ikke språket.

 

Søppelet er tømt. Du har slått av lysene og du låser døra.

Ute er det konkurranse. De grå bygene oppe på himmelen har som mål å produsere mest mulig regn på kortest mulig tid. Tydeligvis. Jeg står ved utgangsdøra og kikker ut. Det plasker i dammene, folk i sommerklær springer til bilene og suser av gårde. Ved siden av meg står flere kasser, bagger og poser som skal i bilen.

 

- Skal jeg bare sette meg ned og vente til konkurransen er over?

 

Jeg vil hjem. Jeg åpner ytterdøra og går så fort som det er mulig å gå når man holder tunge bagger og poser i hendene. Prøver iherdig å trykke på “lås opp”-knappen på bilnøkkelen uten å sette noe fra meg. Jeg klarer meg sånn noen lunde. Hvordan det så ut når jeg skulle åpne bildøra tør jeg ikke tenke på.

 

Jeg prøver å stable tingene mine taktisk riktig i bilen, men jeg føler meg som ett skikkelig kvinnfolk. Mennesker kikker på meg og ser meg stresse i dèt de låser seg inn i bilene sine med matvarer i hendene. Jeg banner inni meg og litt høylytt uten at det blir så innmari høyt likevel. Jeg kaver som en innestengt sau og tanken dukker opp. Får jeg plass til alt?

 

 

Etter å ha plassert flere poser, bagger, en eske til, et strykebrett og en koffert i bilen er det over. Trodde jeg. Faen. Sykkelen!

Jeg lukker bakdøra og springer bort til under taket. Håret mitt ligger som klister til hodet. De blå tøyskoene mine er søkkvåte. Tunikaen jeg går med ser ikke ut. Jakka jeg har uttapå er tynn som ei fjør. Jeg pakka søren ikke regnjakke på turen! Jeg er kald på hendene selv om det varmt ute. Dråper av vann renner ned i ansiktet mitt og jeg kjenner at jakka er våt også innvendig. Lovely!

 

 

Sykkelen henger på stativet. Godt festa og klar til tur.

Men det var etter at jeg trodde at det å sette på plass et stativ var noe a la piece of cake. Siden bakdøra på bilen er igjen står du der i de våte tøyskoene og den klissvåte tynne sommerjakka. Håret er vått som etter en dusj. Først satte du stativet feil vei. Så fikk jeg stativet plassert riktig, men så var det jo sykkelen. Du plasserer den på stativet, men hvordan plassere styret og framhjulet for å unngå knust glass? Sist du kjørte bilen ødela du noe under bilen. Du husker ikke hva. Bare at det sang som ei punktert kråke.

 

Jeg veksler mellom å banne ute i regnet og inni bilen. Jeg drar av meg jakka for hver gang jeg setter meg inn. Meningsløst? Mobiltelefonen er våt. Jeg ringer hjem, forbanner meg over hvor innihelvette vanskelig det skal være å feste en sykkel på et sykkelstativ – og unngå knust bakrute.

 

Et kvarter, kanskje tjue minutter styrer jeg på. Jeg finner til slutt en genial løsning på problemet mitt og smiler fornøyd når jeg setter meg foran ratter og kjører av gårde. Mange mil.

 

I forsetet sitter jenta med det lange våte håret, mascaraen har gjort innrykk nedover, hendene er rødlige, føttene er kalde p.g.a. våte sko og ditto sokker. Tunikaen er våt igjennom, det samme er singelet jeg har under. Det dogger som pokker inni bilen og du tenker det blir en lang tur hjemover.

 

 

Ved ferjekaia må du vente. Akkurat for sen. Helvettes sykkel!

Jeg begynner å fryse og jeg kjenner at jeg er skikkelig våt. Skifte? Jeg knapper opp knappene på tunikaen. Vrenger den av meg, og sitter igjen i den svarte singleten. Jakka henger jeg vrengt over stolryggen i nabosetet. Tunikaen er kasta bak i bilen. I setet ved siden av meg, oppå veska, ligger det en tørr collegegenser. Drømmen!

 

Jeg kikker rundt meg. Mulig å skifte enda mer, uten at noen ser meg? Singleten må av. Uansett. Ved siden av meg står det en sportsbil med et middelaldrende par. Bak meg en ung kar som røyker ute i regnet. At han orker. Jeg kikker frem. En gammel bil med en mannlig sjåfør. Han ser polsk ut, men kjører norsk bil.

 

Etter å ha venta i 20 minutter på ferja, pluss noen minutter til, sitter pavi i bilen på nederste dekk. Barn springer mot salongen, foreldre snegler seg etter. Er alle gått? Jeg kikker rundt meg. Ser i sidespeilene og i bakspeilet.

 

 

Der. Inni bilen, den som er så stappfull av pakk og pakk, driver pavi med ekstremsport-skifting og håper på at ingen uvedkommende skal komme plutseleg forbi vinduet.

Etterpå. Der. Sitter pavi i varm og god collegegenser. Hun tar fram puta og legger seg inntil. Lukker øynene og hører at ferja durer. Noen minutter etterpå begynner bmw’en og dure. Typisk. Bilalarmer som ikke blir slått av. Jeg lukker øynene igjen, men åpner de så snart alarmen kommer på igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Om å møte på to kraner i et blått rom uten lys, når du bare vil ha èn juli 19, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 12:50
Stikkord:, , , , , ,

Jeg kjenner jeg må på do og jeg vet det er lenge til neste sjanse. Jeg åpner døra og går ut av bilen. Jeg låser og begynner å gå mot salongen og toalettene. Imens tenker jeg på at det er bra jeg vet hvordan jeg slår av alarmen på bilen. Jeg hater bilister som glemmer å slå den av før de kjøper seg dyr kaffe, ekkel lefse og gufsne pølser. Det er umulig å sove på ferjene når det uler i histen og pisten. Jeg slutter å tenke på biler og alarmer, men vet ikke hva jeg tenker på når jeg går ned de bratte trappene.

 

 

Jeg har dratt ned i snora. Det lille toalettet er mørkt. Veggene er blåaktige, lufta er ekkel, golvet er alldeles ikke rent, og rommet mangler lys. Det eneste som lyser opp rommet til en viss grad er det runde ferjevinduet. Jeg skal vaske hendene mine, men sukker i dèt jeg ser vasken. Hva i huleste er det med disse vaskene?! Jeg kikker opp i speilet. Jeg ser jeg har sølt sjokolade på den nye hvite toppen og blir enda mer irritert. At jeg aldri klarer å spise sjokolade uten å søle. Evenetuelt at jeg aldri lærer å ikke kjøpe hvite klær.

 

 

Vasken foran meg er gammel. Den har flere sprekker og jeg tenker at det ligner på rynker. Jeg smiler.

 

På høyresiden av vasken står det en liten sølvgrå kran. På venstresiden står det en kran til. Kaldt til høyre og varmt til venstre. Klin umulig å få lunka vann når man skal vaskene hendene. Vaskene står tross alt langt nok fra hverandre til at drømmen om okei temperatur på vannet er knust for lenge siden. Kunne jeg ha lagt noe i bunnen av vasken som hadde gjort den tett? .. Så kunne jeg satt på begge kranene. Og da kunne jeg kanskje ha fått lunket vann i vasken, som i en balje? Jeg kaster vekk idèen før jeg er ferdig, og jeg vasker hendene mine fort bare for å bli ferdig med det. Herlig båtliv! Jeg kaster opp døra og begynner etappen opp trappene og åpner bildøra og slår på musikk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Å bli dratt opp av stolen, mot himmelen. juli 10, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 19:31
Stikkord:, , , , , , ,

Du er sliten. Kjempesliten. Det verkar i ryggen. Augelukka er tunge. Du er trøytt – i heile kroppen. Du kjenner ikkje kor varmt det eigentleg er. Ikkje før det blir kommentert av andre. Pokker, ja. Det er jo sommar!

 

Du vil lese bok, men orkar ikkje. Hovudet er fullt av tusen ting du må gjere. Ting som krev litt, som ikkje er unnagjort med ein gong. Du orkar ikkje tenkje på det. Ikkje no. Borte. Vekk.

 

 

Så kjem du til å tenkje på sist helg.

Ferie, knallsol, strand, bytur i sola med softis på utekafe. Du ser to eldre damer som set seg ned på bordet foran deg. Begge har vesker. Vil halde av plassen, men er samstundes redde for at nokon vil stele. Du smilar og seier at du godt kan passe på. Damene blir først overraska. Så smilar dei. Og dei takkar som eldre damer gjer. På deira sjarmerande vis. Så gamaldags og høfleg.

Damene går inn for å kjøpe seg noko. Du kjenner varmen steike. Du rettar på skjørtet og kikar på mobilen for å finne ut kva klokka er. Turistane går som maur mellom borda. Ein i bar overkropp saman med dama. Ein eldre mann med stråhatt. Du tenkjer på kor godt du har det og er glad for at klokka berre er sein lunsj. Du lenar deg bakover og lukkar auga bak solbrillene. Ho kjem med softisen. Med sjokolade.

 

Du vandrar i butikkar du ikkje har vore innom før. Sjølv ikkje etter tre år. Fargar, sko, klede. Du fell pladask for ein tights med mange ruter på, men når du står på prøverommet og kjenner svetten rene overalt innser du at den ikkje var like kul likevel.

 

Du kjøpar ein brus på ein roleg kafè. Ho kjøpar ein kaffe. Endå meir fargar. Dåke tek nokre bilete og er glade for at dåke fann ein sitjeplass med skugge.

 

Dei kvite tøyskoa dreg deg gjennom gatene, du høyrer hoiing frå ein kamp, tyskera, amerikanera. Du ser jordbærbodar, gassballongar og øl. Glade folk. Sommar. Du luktar sjø og du får lyst å segle på sjøen i båt.

 

På veg heimover går dåke gjennom parken og høyrer plutseleg musikk. Ei nydeleg stemme. Gitar. Dåke går vidare. Den unge artisten står der og syng. Veit du kven det er? Du set deg og tenkjer at det er fantastisk. Du gløymer varmen, at du er sliten i beina og at du var på veg heimover. På borda ved sidan av deg sit nokre andre som høyrer på.

 

Der sit du. På stolen og puta. Du lukkar augene og høyrer på den enorme stemma. Du får gåsehud av den eine songen og du lovar deg at han her.. han her skal eg få tak i musikken til.

 

 

Så sit du der. I den blå stolen. Heime. Du er sliten. Orkar ikkje bråkemusikk.

Du slår på den finaste songen. Songen du fekk gåsehud av for nokre dagar sidan. Med eitt gløymer du ryggen og dei slitne augene. Fantastisk. Kjempefin utekonsert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Som lyn fra klar himmel? Egentlig ikke. pavi er bare litt treig i nøtta juni 1, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 16:15
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg lager mat. Ris, karbonadedeig og grønsaker. Jeg er sulten. Jeg ble liggende ute i sola lengre enn planlagt. Deilig. Sol, blå himmel, lukt av tang og sjø, båter, barn som leker, solkrem og folk som griller.

 

Radioen stå på. Jeg steker karbonadedeigen. Grønnsakene er kuttet opp. Snart middag. Men plutselig:

 

“Velkommen til 5 timer med sport. Første kamp er allerede godt i gang…”

 

Raske skritt mot radioen.

Av. Stille.

 

 

Jeg orker ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Butikken med det rare i? mai 23, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 09:27
Stikkord:, , , , , , ,

Joda. Det er praktisk. Når du er på biltur får du gått på do, kaffe i koppen, pølser og brus i munnen, og heilt sikkert sjokolade.

 

Om sommaren sel dei grillkull og tennvæske. Barna får hefter med ulike oppgåver, klistermerker og anna tull dei kan halde på med når det er sommarferie. Kvar fjerde is, eller noko, får vi gratis. Som vi liker det!

 

Eg snakkar om bensinstasjonen, sjølvsagt.

- Og joda, du får bensin der også. Såklart!

 

Men kven handlar blomar på bensinstasjonen? Bukettar altså.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

pavi ventar på å kunne springe (?) gatelangs på varme sumardagar mars 4, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 21:38
Stikkord:,

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Reise heilt åleine? februar 23, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 11:29
Stikkord:, , ,

Alone 

Sommaren er rett rundt hjørnet – i alle fall om ein fell under kategorien ’student’. Som student byrjar sommaren nesten i dét sekund vi trer inn i nyåret.

- Kva skjer i sommar? Kor skal du på ferie? Kven reiser du med? Kven vil du ha med? Kven kan bli med? Kor lenge skal du vere vekke? .. Kor skal du jobbe? Kor vil du jobbe? Kor kan du jobbe? Når skal du jobbe?

Det viser seg at eg har ei lita veke til disposisjon rett etter at eg er ferdig på skulen, før eg skal byrje å jobbe. Eg veit sånn ca. kor eg vil, og kva eg vil bedrive ferien med. Etter å ha resonnert vennenettverket mitt både ein og to gonger har eg kome til følgjande konklusjon:

Eg har ingen å reise med

 

Ingen? Eg blir litt trist, men kniver meg til dei særs viktige faktaene om at den aktuelle veka er tidleg i juni (ikkje alle er ferdig på skulen), og at det å dra med einkvar i nettverket faktisk ikkje er eit alternativ..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00