pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Barnevernstiltak i den norske kongefamilien? desember 13, 2010

Lagret under: tanker — pavi @ 10:47
Stikkord:, , ,

Barnevernet yter svært ofte økonomisk hjelp til norske barnefamilier. Faktisk er dette ett av de av de mest brukte tiltakene innenfor denne tjenesten. Barnevernet sitter imidlertid på  svært mange andre typer tiltak, hvor foreldreveiledning er ett av disse.

 

Etter å ha skrolla meg gjennom bt.no registrerer jeg at Märtha Louis og Ari Behn går til anskaffelse av au pair.

Min tolkning av det hele er at de trenger hjelp til å holde styr på alle ungene sine (de er vel ikke bare små engler de heller, selv om mamma er veldig glad i engler?), men at de selvfølgelig ikke ønsker barnevernet inn i kongefamilien. Bare tenk de oppslagene i avisene! *gisp*

.. Derfor prøver Luis og Behn å fokusere på det positive (for noen herlige mennesker!). Derfor fronter de det hele med at de ønsker en seg en engelsktalende au pair  slik at barna kan lære seg engelsk!

 

Ja, særlig!..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skattekontorets verden januar 17, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:44
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg sitter i en svart stol. Tror jeg. Det er flere farger på stolene i rommet, men jeg tror jeg  gikk bort til den svarte hvor det satt en eldre mann like til venstre. Jeg husker ikke.  Hvis jeg skal sjekke fargen må jeg reise meg opp. For boblejakka mi dekker hele stolen. Så jeg orker ikke.

 

Jeg er varm. Altfor varm. Jeg ser opp på skjermen for å sjekke om det er lenge til det er min tur. Jeg drar av meg høretelefonene og fikser håret mitt som eldre damer gjør. Bare at de bruker børste og speil. I alle fall damene jeg har sett på bussen når jeg skal hjem på ferie (eller tilbake etter ferie). De begynner å fikse seg i god tid før de skal av. Hvem pynter de seg for? Eller er det bare noe de gjør fordi de ikke vil ha “håret-har-vært-klint-inn-i-setet” hårfrisyre?

Mange damer har mer volum enn de har hår. Sikkert derfor.

 

 

Selv om jeg tok hodetelefonene av lar jeg de bare ligge i hendene. Jeg orker ikke styre mer med de. For ledninger er det verste jeg vet. Verre blir det når de er snurret rundt i skjerfet jeg har på meg, eller når den har snurret seg rundt tråden på reflexen jeg har i venstre lomme.

 

Hvorfor er de her? Skal alle fikse skattekortet sitt? Fins det ikke et bedre system enn dette? Kan ikke Skattekontoret bare gjøre jobben selv? I alle fall store deler? Sørge for at vi betaler litt for mye slik at vi får tilbake noen måneder selv.

 

 

To menn kommer inn. De går på rad, den eldste fremst. Han har mørk hud, skjeggtuster og en rar drakt på seg  i beige farge. Mannen bak er kanskje ti år yngre, med olabukse, langt ansikt og kinnskjegg som ligner en skummel mann i Aladin eller noe. De setter seg ved siden av hverandre, de går tydeligvis sammen, men de snakker ikke sammen. Bare ser rett ut i lufta.

 

Til venstre for meg, litt forbi mannen som sitter ved siden av meg, er toalettet. Hvor mange vasker hendene? Det er sikkert også tomt for papir der..

En kvinne, noen år eldre enn meg, kommer ut. Hun har en stygg veske i hånden og hun har slitte sko. Buksa er stram, men litt for lang. Hun ser stresset ut. Telefonen ringer og hun roter i veska. Hun sier noe, men jeg forstår ikke hvor hun kommer fra. Jeg lukker øynene og ønsker jeg hadde favorittsangen på iPoden.

 

 

Noen arbeidskarer i arbeidsklær, en godt voksen som ser ut til å være norsk sitter sammen med en yngre som ser østeuropeisk ut. Ganske søt fyr, fine øyne og et bra smil.

Flere mennesker står foran meg og skriver på noen papirer. De prøver i alle fall. Den ene har tydeligvis med seg tolk. Hun snakker tysk til mannen med den grønne jakka, og han sier noe tilbake før han skriver på papiret foran seg. For et lite bord. Her står det fem mennesker trøkket rundt to små, runde bord og skriver. Alle disse stolene. Så få bord.

 

Det plinger. Ny kunde. Nytt nummer. Jeg kikker på menneskene bak disken. Fire mennesker. Tre kvinner og én mann.

  • Kvinne, nr. 1 har kort brunt hår. Hun smiler aldri. Tygger bare på tyggisen og retter på brillene sine. Hun er liten, snakker lavt, men er god i engelsk høres det ut som. En mørsk afrikaner står foran henne, snakker høyt og smiler masse. Hun smiler ikke.
  • Kvinne nummer, 2. er stor. I alle fall sammenlignet med nr. 1. Hun har krøllete hår, brillene henger i en snor rundt halsen, genseret er hytte-mønstret og hun har store pupper. Britt heter hun sikkert. Eller Kirsti. Det ser sånn ut.
  • Mannen. Han er egentlig mann nr. 1, men blir likevel nr. 3, som for øvrig er lykketallet mitt. Han er over 50. Han har på seg en genser menn i den alderen kler. Du vet, varm genser. De fins i alle farger, men alle er litt grålige likevel. Han har brillene på seg og en liten barn over munnen. Han kikker av og til over brillene, snakker rolig, peker på arket han har i hånden slik at kunden skal se.
  • Kvinne ,nr. 4. Hun må være lesbisk. Hun har en rar, kort hårfrisyre. Ser nesten ut som en dverg i ansiktet. Hun er lav, men samtidig ikke lavere enn kvinne nr. 1. Hun har en litt rar kropp, men hun smiler i det minste. Har hun tatt sol?

 

Jeg skifter mellom å se på de fire menneskene og skjermen som er foran meg. Skjermen som viser hvilket tall som skal til hvilken skranke. 

Bare jeg kommer til han. Mannen med brillene og den grålige genseren. Mannen som ligner på en slags muldvarp eller noe. Jeg hadde han sist gang. Jeg vil ikke ha en sur dame som ikke smiler, en kvinne som garantert ikke hører på meg. For jeg hører de snakke med kundene. Denne gangen og sist gang. Alle sammen snakker over hodene på kundene. De snakker på autopilot, de later som om de bryr seg. Men de gjør de ikke. Mannen derimot var kjempeflink. Jeg vil til han.

 

 

En ny mann har kommet inn døra. Han har på seg en svart frakk. C-kjendis. Han lener seg elegant i stolen. Han har litt høyt hår, men samtidig litt sleik også. Udefinerbart.

Jeg så han også i går. Da var han på Bunnpris for å kjøpe etellerannet.

Plutselig ser han på meg. Jeg skifter om og ser bort på et skilt. Kjenner han meg igjen? Jeg kikker tilbake på han. Han ser lenger ikke i min retning. Han duller med mobiltelefonen i høyre hånd. Han snurrer på den som man ofte gjør med en lighter. Han trykker mobilen mot stolryggen på stolen ved siden av han. Mist telefonen. Mist den. La den gå i golvet! Men han mister den ikke.

 

 

Plutselig er det min tur. 458. Jeg reiser meg, napper tak i den brune veska. Går noen skritt og plutselig hører jeg lyden av øretelefonene treffe bakken. Jeg går likevel noen skritt sånn helvveis, før jeg får tatt de opp. Jeg blir rød i ansiktet, i hånden har jeg skattekontoret mitt sammen med headsetet. Jeg passerer et hjørne og er nesten framme. Jeg har passert mannen jeg egentlig vil til. pavi måtte selvfølgelig til den sure dama som ikke smiler. Før jeg har passert hjørnet klarer selvfølgelig headset.ledningen å feste seg til en stolrygg. Jeg forbanne hele teknologien et lite sekund, jeg bøyer meg ned for å hente den opp fra golvet. Framme ved disken smiler jeg sånn halvveis, irritert over at alle i rommet har sett en jente som ikke klarer å håndtere et usselt headset, rød i ansiktet. Jeg begynner å forklare hva jeg vil. 

Bare noen sekunder senere tenker jeg for meg selv, mens jeg fortsette å prate (at jeg orker!) at hun bak kassa ikke hører på meg.

I posten får jeg et skattekort med 48 % skattetrekk som bekreftelse på akkurat det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00