pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Haifeber? november 20, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 22:27
Stikkord:, , , , , , , , , ,

Han er så flink.

Han er så morsom.

Han har så gode eksempler, han illustrerer så bra!

Han er fantastisk!

Jeg er misunnelig på deg som skal høre han prate.

Han er bare såå bra.

 

 

Ingen sier noe negativt om han. Han farer rundt over hele landet og er en Gud i faget jeg studerer. Han underviser, veileder og nå er han er.

 

 

Skeptisk. Halleluja-stemning. Og jeg tror ikke på noe (heller ikke noen).

 

 

 

Oii.. er det han? Jeg kvepper nesten litt i stolen. Han var.. annerledes. Hva ligner han på?

Han har en blå genser på seg med rare knapper i gøye farger. Brillene er litt røde og skoene er rarere enn knappene. Nesten kina-inne-sko-behagelige-sko.

 

Rommet er bergtatt fra start. Det er lenger ikke kaldt i undervisningsrommet og jøye meg hvor raskt klokken går! Og der kom jeg på hva han ligner på. Jeg har ikke en gang sett filmen. Men han er haien! Du vet. Haien.

 

 

Han er jo en stor mann. Men det er noe med den brede overkroppen som gjør at jeg tenker på det brede hodet til haien. Tror jeg.

 

Jeg hvisker rett ved oppstart til ny time hva han ligner på. Hun bryter ut i en fantastisk latter jeg elsker. jeg blir fort en pøbelelev og liksom knoter med pennen for å ikke møte blikket hans. Jenta med latteren smiler og er glad det sitter en student foran henne slik at hun kan unngå haien slik at hun klarer å slutte å le. Fantastisk.

 

 

 

Nei. Ikke le! Det var ikke såå morsom var det vel?  Jeg sitter og prøver hardt å ikke le. Jeg liker jo ikke dette her. Inflasjon er aldri bra. Du trenger ikke le fordi 28 andre ler av han? Eksempelet var ikke så treffende. Eller?

.. Men se på han! Han er jo morsom.

Jeg bryter ut i latter. Plutselig sitter 29 og ler.

 

 

Han er Jesus, han er Gud, han er Jan Thomas, han er Thomas & Harald på en gang, han er den tidligere Rosenborg-treneren jeg ikke vet navnet på, og han er en mannlig versjon av Tone Damli Aaberge.

Det blinker i øynene til jentene på første rad, det er småsnakk og tisking. Han blir stående etter forelesningen og der står det 5 studenter og skryter.

 

 

pavi likte det (bedre enn hun hadde trodd!), men hun holder avstand før hun går ut i regnet. Fortsatt skeptisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Dråper fra vannet november 19, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 21:30
Stikkord:, ,

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Å føle seg som et kvinnfolk ute i regnet, samt drive på med klesskift i bil juli 20, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 17:23
Stikkord:, , , , , , , , ,

Det er ferie. Noen dager til. Bare en helg igjen før helvette bryter løs. Igjen. Du blir sliten ved tanken og tenker at to uker går altfor fort.

 

Du har kjørt langt. Flere mil. Mange mil.

Du går inn den farga døra og kjenner lukta. Jord. Drivhus. Planta i stua har tydeligvis gjort susen i den herlige sommervarmen. Just great! Du finner fram en søppelsekk, bretter sammen greinene på planta og kaster den i svarte posen. Gamle kopper, suppeposer som har gått ut på dato og andre finurlige ting du ikke visste du hadde går samme veien.

 

Leiligheten er tømt. Posen stappfull. Du trasker bortover gangen med den tunge posen, trykker på heisknappen og hører det durer oppover. To utenlandske menn kommer mot meg, men stopper ved en dør. Bodde det ikke en dame der? Den skumle dama som går på det meste? Han ene åpner døra og de går inn. Jeg hører de prater, men forstår ikke språket.

 

Søppelet er tømt. Du har slått av lysene og du låser døra.

Ute er det konkurranse. De grå bygene oppe på himmelen har som mål å produsere mest mulig regn på kortest mulig tid. Tydeligvis. Jeg står ved utgangsdøra og kikker ut. Det plasker i dammene, folk i sommerklær springer til bilene og suser av gårde. Ved siden av meg står flere kasser, bagger og poser som skal i bilen.

 

- Skal jeg bare sette meg ned og vente til konkurransen er over?

 

Jeg vil hjem. Jeg åpner ytterdøra og går så fort som det er mulig å gå når man holder tunge bagger og poser i hendene. Prøver iherdig å trykke på “lås opp”-knappen på bilnøkkelen uten å sette noe fra meg. Jeg klarer meg sånn noen lunde. Hvordan det så ut når jeg skulle åpne bildøra tør jeg ikke tenke på.

 

Jeg prøver å stable tingene mine taktisk riktig i bilen, men jeg føler meg som ett skikkelig kvinnfolk. Mennesker kikker på meg og ser meg stresse i dèt de låser seg inn i bilene sine med matvarer i hendene. Jeg banner inni meg og litt høylytt uten at det blir så innmari høyt likevel. Jeg kaver som en innestengt sau og tanken dukker opp. Får jeg plass til alt?

 

 

Etter å ha plassert flere poser, bagger, en eske til, et strykebrett og en koffert i bilen er det over. Trodde jeg. Faen. Sykkelen!

Jeg lukker bakdøra og springer bort til under taket. Håret mitt ligger som klister til hodet. De blå tøyskoene mine er søkkvåte. Tunikaen jeg går med ser ikke ut. Jakka jeg har uttapå er tynn som ei fjør. Jeg pakka søren ikke regnjakke på turen! Jeg er kald på hendene selv om det varmt ute. Dråper av vann renner ned i ansiktet mitt og jeg kjenner at jakka er våt også innvendig. Lovely!

 

 

Sykkelen henger på stativet. Godt festa og klar til tur.

Men det var etter at jeg trodde at det å sette på plass et stativ var noe a la piece of cake. Siden bakdøra på bilen er igjen står du der i de våte tøyskoene og den klissvåte tynne sommerjakka. Håret er vått som etter en dusj. Først satte du stativet feil vei. Så fikk jeg stativet plassert riktig, men så var det jo sykkelen. Du plasserer den på stativet, men hvordan plassere styret og framhjulet for å unngå knust glass? Sist du kjørte bilen ødela du noe under bilen. Du husker ikke hva. Bare at det sang som ei punktert kråke.

 

Jeg veksler mellom å banne ute i regnet og inni bilen. Jeg drar av meg jakka for hver gang jeg setter meg inn. Meningsløst? Mobiltelefonen er våt. Jeg ringer hjem, forbanner meg over hvor innihelvette vanskelig det skal være å feste en sykkel på et sykkelstativ – og unngå knust bakrute.

 

Et kvarter, kanskje tjue minutter styrer jeg på. Jeg finner til slutt en genial løsning på problemet mitt og smiler fornøyd når jeg setter meg foran ratter og kjører av gårde. Mange mil.

 

I forsetet sitter jenta med det lange våte håret, mascaraen har gjort innrykk nedover, hendene er rødlige, føttene er kalde p.g.a. våte sko og ditto sokker. Tunikaen er våt igjennom, det samme er singelet jeg har under. Det dogger som pokker inni bilen og du tenker det blir en lang tur hjemover.

 

 

Ved ferjekaia må du vente. Akkurat for sen. Helvettes sykkel!

Jeg begynner å fryse og jeg kjenner at jeg er skikkelig våt. Skifte? Jeg knapper opp knappene på tunikaen. Vrenger den av meg, og sitter igjen i den svarte singleten. Jakka henger jeg vrengt over stolryggen i nabosetet. Tunikaen er kasta bak i bilen. I setet ved siden av meg, oppå veska, ligger det en tørr collegegenser. Drømmen!

 

Jeg kikker rundt meg. Mulig å skifte enda mer, uten at noen ser meg? Singleten må av. Uansett. Ved siden av meg står det en sportsbil med et middelaldrende par. Bak meg en ung kar som røyker ute i regnet. At han orker. Jeg kikker frem. En gammel bil med en mannlig sjåfør. Han ser polsk ut, men kjører norsk bil.

 

Etter å ha venta i 20 minutter på ferja, pluss noen minutter til, sitter pavi i bilen på nederste dekk. Barn springer mot salongen, foreldre snegler seg etter. Er alle gått? Jeg kikker rundt meg. Ser i sidespeilene og i bakspeilet.

 

 

Der. Inni bilen, den som er så stappfull av pakk og pakk, driver pavi med ekstremsport-skifting og håper på at ingen uvedkommende skal komme plutseleg forbi vinduet.

Etterpå. Der. Sitter pavi i varm og god collegegenser. Hun tar fram puta og legger seg inntil. Lukker øynene og hører at ferja durer. Noen minutter etterpå begynner bmw’en og dure. Typisk. Bilalarmer som ikke blir slått av. Jeg lukker øynene igjen, men åpner de så snart alarmen kommer på igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Sommerminne juni 19, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 01:07
Stikkord:, , , ,

Du har vært ute hele dagen. Sol, knallblå himmel og varmt. Sommerferie. Skolefri.

 

 

Sammen med to andre har du hoppet paradis så mange ganger at du ikke har tellinga. Du kaster steinen og treffer riktig rute. Håret danser i lufta når du hopper fremover. En, to, tre. Du har på deg en gul, kort tights og en grønn t-skjorte. Du er barføtt. Brune ben. Fregner på nesa. Sommer.

 

 

Dere spilte badminton, men høna endte på asfalten hele tiden. Dere lo, kastet på håret og prøvde igjen. Asfalten enda en gang til.

 

 

Tidligere på dagen syklet dere i gata. Frem og tilbake og rundt. Alle syv. Garasjen var ferje, en annen busstasjon. En dirigerte trafikken. En annen overtok. Full trafikk.

 

 

Knærne er grønne av grønske. De små knærne har merker av jord fra da du datt på plenen da dere prøvde å slå hjul. Ingen av dere klarte det, men dere drev på i flere timer likevel. Du er sliten i hodet. Sola har gått ned og gresset er kaldt. Du er blitt kald på hendene og føttene er skitne. Kalde tær.

 

 

 

Sola har gått ned. Dere har tatt kvelden. Du er sliten, men du tenker ikke over det. Ser bare frem til i morgen. Du får i deg kveldsmat som mamma har gjort i stand. Føttene vinkler frem og tilbake mens du sitter på stolen og spiser brødskivene. Ut fra kjøkkenvinduet ser du at det mørkner. Torden? Du tygger videre, og du hører mamma si at du må dusje før du skal sove.

 

 

Du er ferdig med å spise. Du står på badet. Radioen er på. 74-75 med the Connels.

 

Plutselig hører du at det regner. Det trommer på taket og du vet det regner skikkelig. Du springer ut fra badet, gjennom gangen, og du lukker opp verandadøra. Du springer ned trappene. Hellene er våte. Det er lummert ute og du kjenner regndråpene på kroppen. Du ler og smiler. Snurrer rundt og rundt. Du roper på mamma og sier hun skal komme. Regnet kommer i bøtter med store dråper. Mamma har kommet ut. Hun står og ser på jenta som danser i bare trusa, som sier at hun dusjer ute. Til 74-75.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Hvit russebil, kaffe, tepper og gråsvart bart mai 22, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 10:05
Stikkord:, , , , , , , , ,

Teppet er i flere farger. Oransje, lyst grønt og hvitt. Det ser ut som et teppe fra 70-tallet. Det er i alle fall gammelt.

 

pavi kikker ut av vinduet også denne morgenen. Hun spiser hjemmelaget rundstykke og hører på Misjonen.

Teppet ligger i passasjersetet framme i bilen. Eller. Det er vel helst snakk om en bil på størrelse med en litt stor russebil. Bare at den er hvit. Jeg kjenner igjen bilen. Den har stått parkert der flere ganger, ofte på formiddagen sånn som i dag. Jeg har også sett den i byen ved vannet ved bystasjonen.

 

Jeg begynner å studere bilen. Ved siden av teppet sitter det et menneske. Jeg ser bare hendene på rattet. På samme side som teppet, bare lenger bak, står det en oval dør åpen. Jeg kikker inn. Der ligger det flere gamle tepper, men de har ikke like mye farger på seg. Mest brunt og beige.

Det er ikke mye jeg kan se gjennom døra, men jeg registrerer flere mennesker, søppel, plaskkanner med blank væske (hva er oppi?), et lite bord, en pute og flere ting jeg ikke skjønner hva er. Bor de der? Tanken har slått meg flere ganger.

 

Noen korte minutt og noen regndråper på takvinduet senere, kommer det en mann gående mot bilen. Mannen har på seg en slitt grønnaktig hatt. Jakka er altfor stor, og skoene er skitne. Barten er gråsvart. I venstre hånd holder han en bensinstasjons-kaffe-kopp. Oppi koppen er det mørk kaffe. I høyre hånd holder han et pappkrus. Kaffe der også. Mørk. Med sånn “krem” på toppen. Selv jeg får lyst på kaffe. Men jeg drikker ikke kaffe. Bare te.

 

Mannen passerer personen med hendene på rattet, fargeteppet, og går i retning den åpne døra. Den ene mannen inni bilen tar imot kaffen og setter de på bordet. Mannen med hatt og gråsvart bart sniker seg inn den smale døra.

 

 

Så skal bilen kjøre videre. Den er bare litt stor. Og da er det vanskelig å komme seg ut når det står en golf foran og en volvo bak. Så har sikkert ikke den gamle, hvite russebilen god svingradius heller.

- Men hva vet pavi? Hun observerer bare.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Natteaktivitet mai 20, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 17:19
Stikkord:, , , , , , , , ,

Du ser deg sjølv i spegelen medan du vaskar hendene.

 

Kor kom alt dette håret fra? Då eg pussa tenna i går var håret sånn passe normalt, i alle fall. Over natta har håret til pavi tydelegevis utarta seg til å likne ein nyføna mørkebrun puddel!

Berre sjå det for deg. Puddelen er ferdig på skulen, har akkurat vore på do, dei siste nettene har the puuudl sove lite, og tanken på å sykle heim igjen er totalt fråverande. Lekkerbisken! Sånn ca sånn..

 

Puddelen (les: pavi) traver ut av skuledøra i retning sykkelstativet. “Hm. Ok vêr. Kor er regnet som skulle kome? haha, feil. Alltid feil i vêrmeldinga..”

 

Nokre oppover- og nedoverbakkar er unnagjort. Ikkje langt igjen til hundehuset. “Ah! Helg allereie i dag”.

 

Og før hunden har innsett at helga er kome, kjem regnet. Masse regn. Sånn skikkeleg byge. 3-minutts-bygene er dei verste. Dei har samla saman all tenkeleg faenskap i éi sky, med det mål å øydelegge mest mogleg! Og sånne byger blir ein kliss blaut av. Også pudlane.

 

Så, sjå for deg den brune puddelen igjen. Tispa innsåg for 17 minutt sidan at pelsen hadde vekse grasalt i løpet av nattetimane. Og no er all pelsen våt.

 

Konklusjon: den brune puddelen er “even more beautiful than ever”, og veldig klar for en, to eller tre kveldar på byen.

 

BJEFF.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Klissblaut demon? april 27, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 17:29
Stikkord:, , ,

Hun våkner, men øynene er fortsatt lukket. Kroppen er rolig. Hun kjenner at teppet som låg over dyna da hun la seg kvelden før lenger ikke er der. Trolig har teppet funnet veien til golvet. Hvis ikke, ligger det nok i enden av senga, eller på andre siden av madrassa.

 

Dyna er varm, og hun ligger godt. Hun ligger som alltid på siden, vendt mot veggen.

Hvor mye er klokka?

 

Vekkerklokka har ringt. Pavi har snudd seg, og reist seg opp. Teppet låg på golvet.

Pavi griper etter mobiltelefonen, og hun drar meg seg iPoden og headsetet i samme sleng. Før pavi la seg til for å sove i går, hørte hun på lydbok. Et glass melk takk. Med headsetet på ørene, låg pavi på ryggen og hørte på damen som leste. Flere ganger lo pavi. Så bra fortalt. Hørte naboen henne gjennom veggen? 

Pavi rasker med seg noen klær som ligger på golvet, og kjenner at hun er sulten.

 

Pavi har gått ned trappa, og lagt fra seg det hun hadde i hendene. Hun kikker fornøyd på gradestokken, og kikker opp. På takvinduene. Blå himmel. Hun slår på ovnen, og går på badet.

 

 

 

Noen timer senere har Pavi trasket flere ganger på lærerrommet. Hun har også måtte forholde seg til den mugne kontordama. Og pavi klarte ikke å dy seg. Ikke denne gangen heller. Pavi måtte bare tydeliggjøre hvor håpløst dårlig arbeid kontordama gjør. Men det ble pakket litt inn, selvfølgelig.

“Læreren min sier at han har gitt deg dokumentet for flere dager siden. Jeg har ikke fått det i posten enda. Og jeg skulle helst hatt det nå. Fristen er tross alt i morgen.”

 

Kontordama forsvarer seg selvfølgelig. Nesten før jeg er ferdig med å snakke angriper hun meg. Jeg må jo vite at hun ikke har noe dokument med mitt navn på. Selvfølgelig ikke. Hah! Jeg tror mer på læreren min med snusleppe, plommerød t-skjorte og trange jeans enn kontordamer med serviceinnstilling på størrelse med en ert.

 

 

Det har begynt å regne. De røde skoene til pavi er lenger ikke røde. Sykkelturen har gjort sin innsats. Med vått hår, mascara litt her og der, med skitne sko og dårlig tid, går pavi fort gjennom gatene. Årets russ er fullt i gang med russeknutene. Noen har tydeligvis ikke fått med seg at regnet ville komme. En mann går i shorts. En dame snakker altfor høyt i telefonen på et språk jeg ikke kjenner. To unge gutter glor som verre er. Ser jeg så jævli ut?

 

Pavi prøver å speile seg i butikkvinduene mens hun går. Det er ikke lett. Hvordan speile seg i butikkvinduene for å sjekke hårsveisen etter en våt sykkeltur når man ikke ønsker at folk rundt skal skjønne hva man faktisk prøver på? Hvordan få det til uten å måtte stoppe opp?

 

Pavi nærmer seg. Hun har prøvd å fikse sveisen som best er, men tør ikke tenke på hvordan hun egentlig ser ut.

To minutter senere har pavi fått tak i det hun har ventet på i hele dag. En vennlig fyr takker for kjøpet, men pavi sier selv takk. Hun tar ut bankkortet med chipen vendt ned, mot kassa. Hun tar av seg sekken og åpner glidlåsen. Sammen med lommeboka og kvitteringen, legger hun Våre Demoner oppi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00