pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Gule. Litt brunt, og kanskje litt raudt. Mest gult. oktober 28, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 22:43
Stikkord:, , , , , , , ,

Stolen er blå. Slitt i fargen, men god. Eg les om makt og empowerment. Framfor meg er det eit stort vindauge. Eg ser ikkje ut, berre ned i boka. Musikk på øyrene.

 

pale green eyes
silver and lime
in a world gone bad
your soul will shine
(young and wise
they stare in mine
the love you left
will fade in time)

baby I’m all messed up I swear
I really do want you here my dear

 

Lei. Eg kikar opp og ser ut. Til venstre sit det ein mann med Elvis-frisyre og gøye sko.

Vakuum. Tom.

 

Eg kjem ikkje lengre i oppgåva. Stopp. Makt til whereeveritgoes!

 

 

 

Songen er på repeat og tida har stoppa opp. Rare- og gøyemannen sit likt som i stad. Han har ikkje notert meir i boka heller.

Eg ser ut av vindauget ein gong til.

 

 

Gule. Litt brunt og kanskje litt raudt. Mest gult. Våte blad. På treet.

Det er mørkare ute. Vinden dreg med seg blada nedover. Så langt ned at eg ikkje ser kor dei ende.

Vakuum borte.

 

 

Eg konsentrera meg iherdig for å kunne sjå eit blad henge i greina før det blir fjerna av vinden. Men eg klarer ikkje.

På toppen av treet er det eit blad. Eg kikar opp og håper det er der i morgon også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Der hvor sola begynner og regnet slutter oktober 5, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 22:22
Stikkord:, , , , , , , ,

Jeg har hørt folk snakke om de. Hvordan de ser ut, hvordan de oppfører seg. Men du kjenner jo noen av dem. Og de er ikke sånn. Så er det sant det de sier?

 

Selvsagt tror jeg på dem! Jeg innehar jo en god slump forforståelse. En negativ holdning sådan. Jeg elsker å hate alt som er ulikt meg. Jeg liker å pese ut dritt bare fordi det er dritt. Enda gøyere er det å møte andre som hater det samme som deg.

 

Ikke at du hater de. Du blir heller fascinert. De interesserer deg. Fordi de er så annledes. De ser rare ut. Alle vet hvem de er når de kommer gående.

 

 

 

Vi vet det selv om de ikke bærer på lovsamlingen.

 

 

 

 

Jusstudentene. Selvsagt. Det er bare noe med dem.

 

 

 

De blir selvsagt plassert langt vekke fra de andre studentene. Jeg har bare studert skolebygget på lang avstand. Aldri vært der.

- Ikke før i dag.

 

 

 

Det er et finurlig vær. Det er selvsagt meldt sol på yr.no. Men hvor er sola? Jeg kikker ut av vinduet og ser dråpene treffe vinduet. Jeg er glad jeg sitter inne til tross for at jeg sitter stuck til en oppgave jeg har opp i halsen. Det eneste bra er temperaturen på beina. Ovnen står strategisk plassert ved føttene og soverommet fylles av varm sydenbris.

 

 

Men jeg blir nødt til å dra dit. Jeg vet ikke om jeg vil, men jeg må.

Der. Inni bygget. Der. Der har de boken. Boken jeg trenger til å gjøre meg ferdig.

 

 

 

Den kalde oktoberlufta rundt meg og de små dråpene som treffer hodet. Jeg er på vei dit.

 

Jeg merker det allerede. Jeg har ikke kommet frem, men jeg får en spesiell følelse rundt meg. Rundt meg ligger gamle hus. Fine, gamle hus. Ikke nedslitte hvite hus som ikke er hvite lengre. Nei. Hus med sjarm og drøssevis med blomster utenfor. Oktober. Blomster? Husene er ikke bare hvite. De er røde, gule, grønne og oransje.

Jeg ser opp. Dråpene er vekk. Sola titter frem. Og hva ser jeg der framme? Sola lyser opp bygget.

Det hele er magisk. Det er noe annerledes.

Jeg er her.

 

 

Det første som møter meg er nok sykkelstativ til å låse sykkelen i. Det andre er lyden fra et anlegg. Det er musikk av et slag. Eller er det limericks? Jeg prøver ikke forstå. Jeg vil ikke. For jeg vil ikke stoppe opp slik at de stopper deg for å prakke på deg noe mat med krem de har fordelt på pappfat.

 

De står der ved inngangsdøren. Ler, skøyer og er .. De.

Innenfor døren ruller en på gulvet. Han er grønn, ikledd en rundt, tjukk drakt. Jeg ser bare beina hans og noen armer som spreller. Ikke noe ansikt. Bare masse grønt. En gjeng rundt han ler og sier rare ting.

 

Hva er dette tenker du? Og hvor søren skal jeg? Jeg kan ikke stoppe her. Ikke her. Ikke her med de.  Jeg skal ikke rulle rundt på gulvet, danse til dårlige limrick eller gafle i meg krem fra Tine. Jeg liker grønt, men ikke det der.

 

 

 

Jeg har hentet boken. Jeg kikker opp og ser på trappa. Er de der oppe enda?

Og der kommer de. Ikke grønne, kremspisende limrick-mennesker, men de. De du har hørt like mye om.

 

 

Skjorter, sleik, perleøredopper som er mindre enn de “vi andre” går med. Lovsamling, dressbukse, finpussa sko og jenter med sekretærklær.

 

 

 

 

Jeg glir forbi potteplantene og de fine gamle husene. Jeg runder hjørnet og ser gater med veiarbeid, kjegler som skal synliggjøre dårlige veier, og søppel. Bak meg er sola. Dråpene treffer nasen og jeg sykler hjem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Aldri vore så flau september 4, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 09:11
Stikkord:, , , ,

http://www.dagbladet.no/2009/09/04/kultur/medier/tv_og_medier/7945015/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Hovne øyner, vodka og se & hør-avsløringer mai 13, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 07:29
Stikkord:, , , , , , , , , ,

Mobilen vekker meg fra en travel natt. Jeg har hatt mareritt. En liten kylling har spist opp en annen kylling, jeg var på rømmen, og jeg kjenner jeg er sliten. Alarmen blir slått av automatisk, men jeg holder øynene igjen. Noen sekunder senere forstår jeg at jeg var på vei til å sovne igjen.

 

Hodet dunker. Det ble sent på mandag, så jeg bestemte meg for å legge meg tidlig dagen etterpå. Jeg holdt dette sånn noe lunde, men jeg er sliten likevel. Mer sliten enn på lenge. Har jeg lyst på en lang skoledag? Nei.

 

Kroppen føles tung. Jeg er varm, jeg kjenner øynene er hovne, og jeg lurer på om jeg klarer å komme ned hemsetrappa. Inne på badet står jeg foran speilen. Jeg studerer meg selv. Nettopp. Hovne øyne. Jeg føler meg svimmel. Skal jeg gidde å dusje? Kanskje jeg skal opp å legge meg igjen? Jeg tusler ut i gangen, åpner klesskapet og leiter frem noen klær. Jeg subber inn på badet, lukker igjen døra, og skrur opp volumet på radioen.

 

pavi dusjer, og er egentlig glad hun gjorde det. Radioen står på. Rybak har tydeligvis slått på stortrommene i Moskva. VG avsløser – med god hjelp fra en dansk avis, at Alexander har hatt vodkafest sammen med hoveddommeren fra Russland. Men er du gammel nok til å drikke?

p4 er ferdig med avisene, og nå er det været. Sol og bra vær i sørvest. pavi skyller ut shampooen.

 

pavi har pakka matpakken og funnet frem et eple. På dagbladet.no leser hun: Tente lys for ei helt spesiell jente – “som jeg vil dele livet med når alt dette er over. Rybak, Rybak, Rybak! Er det bare jeg som er lei? pavi venter bare på følgende oppslag:

                  

Se & Hør avslører!

“Jeg liker å tro at Fairytale handler om meg”, smiler den unge blondinen som i over 1 år har vært hemmelig kjæreste med Alexander.

                  

 

Onsdag, og lenge til neste fridag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00