pavi sine vassdropar

Noko attåt.

x-faktordeltakarane sett med eit kritisk pepperkakeauge desember 3, 2010

Lagret under: tanker — pavi @ 21:00
Stikkord:, , , , , , ,

Eg gomlar på pepperkaker laga av ekte smør. Det står i alle fall det på pakka. Gimmick, som eg gjekk rett på.

 

x-faktor går på tv og eg forbannar meg over at det ikkje går noko som er betre enn dette no når eg ikkje har noko anna å gjere på.

 

- Hans

hans

Han eg likar å sjå på som ein oppblåst byspurv som har forfjamsa seg bort til uniten med vinden. Mormor ville vel neppe sagt “uniten”, men heller “Amerika. Det heiter Amerika.” Det eg meiner med dette siste er at spurven Hans har ei enormt stor trong til å vri litt country-amerikanske tonar og aksongar inn i kvar einaste låt. Eg er lei det allereie. Ja, alle artistar (og forsåvidt sikkert også fuglar som spurvar) har sine kjennetrekk, men koman. Dette er keisamt.

 

 

- Annsofi

annsofi

Ho vi alle i starten trudde hadde eit anna nanm. At Annsofi var eit kallenamn, eller i det minste ei forkorting av hennar ekte namn. Ho ja. Hes stemme har no, men minst like viktig er det eg i kveld plutseleg såg. Ho likar på spøkelser Casper. Du veit, det lille spøkelset med et veldig runde hovudet. Han frå barne-tv. Han. Og ho. Særs like!

casper

 

 

- Atle

 atle

Karen med øyredobbar, tattoos og smykker. Han får meg berre til å tenkje på ungdomsbladet TOPP, Popcorn (som eg ein gong kjøpte KUN for å få tak i dei fine boybandplakaten som høyrde med bladet!), tyggisen BUG, og generelt det meste som har å gjere med det tidlege 90-talet.

 

 

- Mo

mo

Den mørke unge guten som har teke media og scena med storm. Kva han liknar på er endå uvisst. Sikkert er det likevel at dei grøne linsene hans fangar tv-skjermen min på den kvite tv-benken som tilhøyrer A-girl.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skilt ved fødselen? oktober 29, 2010

Lagret under: tanker — pavi @ 22:04
Stikkord:, ,

flode     AA

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Dersom pavi skulle arrangere en kjendis-fest september 23, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 21:01
Stikkord:, , , , , , , , ,

Etter å ha tenkt lenge etter (eller egentlig ikke så lenge likevel..) har jeg funnet ut hvilke kjendiser jeg vil ha med på en fest (en kjendis-liksom-fantasi-fest) dersom jeg kunne:

 

- Christine Koht (uten tvil!)

Dama er genial på alle måter. Hun er seg fullt ut, hun stråler fra ende til ende, hun snakker om Pernille i ett sett og får alle programmene til å handle om henne uten at det egentlig gjør det. Stå på, kule dame!

koht 

Jeg tenkte først at jeg skulle velge dette bildet fordi det egentlig ganske typisk Koht, men så tenkte jeg at jeg da kanskje ville komme til å fremstille henne på en måte jeg egentlig ikke står innenfor. Så da må du egentlig se bort fra dette bildet (selv om noen kanskje har problemer med det. pupper fascinerer menn OG kvinner – jeg inkludert. egentlig). Du skal altså heller fokusere på dette bildet:

 

Koht_latter-1

 

 

Den andre kjendisgjesten jeg ville hatt på min “kjendis-liksom-fantasi-fest” er Jan Thomas!

- Han ligner på en løve (det i seg selv er fascinerende); og dette blir bare tydeligere og tydeligere jo mer botox (eller “sunnhetspølser” han putter i seg). Ved å invitere han får jeg se han på nært hold (det nytter ikke å kline seg inntil tv-skjermen. Det har jeg nemlig prøvd). Jeg vil også (kanskje-kanskje) få muligheten til å ta på kinnene hans..

- Han kan sminke. Og jeg vil lære mer.

- Jeg liker homoer, vil gjerne ha en homovenn (oj, der hadde vi to grunner!)

- Jeg vil høre baksnakk om Vendela (det får jeg nok aldri av han, men det er lov å prøve?)

 

janthomas2_1208776804

Jan Thomas må vel også få to bilder ettersom Koht fikk det? ..

jantny968 

Der ja! “For noen bryn, jenter!”

Disse brynene har forresten Christopher skaffet seg også..

 

 

Mion tredje gjest er …

*trommevirvel*

- Jan Fredrik Karlsen!

Jan_Fredrik_Karlsen_547284i

(han får bare ett bilde)

 

- Hans engasjement må oppleves! Han gjør sikkert narr av de lilla tinga jeg har på badet.

- Får jeg han med på festen må jeg presse han til å tippe om jeg kan synge eller ikke.. en liten konkurranse med andre ord! Leker på fest er et must!

.. Ja, og så vil jeg høre HAN synge! haha!

 

 

Sivert Høyem er min fjerde og siste gjest i mitt “kjendis-liksom-fantasi-fest”.

- Etter at jeg har sunget (les: prøvd å synge), Jan Thomas har ledd, men likevel funnet ut at jeg er en herlig jente, Jan Fredrik har ledd av meg (ikke med meg) – og sagt noe sånn som “det var det jeg visste.. det er en magefølelse liksom.. jeg kjenner jeg blir glad når jeg har rett..”, så banker Sivert hånden på det ene låret hans, sier noen ord til Jan Fredrik om at ikke alle kan synge - “noen må jo kunj lag god fæstmiddag åsså!”, før han reiser seg opp og synger for oss alle.

Love!

sivert250    sivert_hoyem

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Operahuset – sett fra et nytt perspektiv september 20, 2010

Lagret under: tanker — pavi @ 12:40
Stikkord:, , , , ,

opera

 

Slik har du kanskje ikke sett Operahuset?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

En verden uten sjokolade? september 11, 2010

Sjokoladen er jenters beste venn. Og fiende.

 

- Butikkene fronter ukens salg med 200 grams sjokoladeplater til 19,50. Hvem bryr seg om blomkål til 12 kroner da?

- Det finnes snart ikke noe som heter lørdagsgotteri. Er det rart Norge ligger på toppen i verden med antall overvektige barn?

- ” Ta 3, betal for 2″. Overalt rundt oss er det lokkende tilbud på sjokolade. Bybildet er blitt en evig livstrussel!

- Sjokolade er bevist å gjøre oss lykkelige. En sjokoladebit om dagen er bra.

Men klarer vi å slutte der?

 

- På den andre siden produseres det evig mange bøker om hvordan vi skal bli kvitt søtsuget, hvordan vi skal kutte ut sjokoladen.

- Overalt på nettet finnes det artikler om hvordan vi skal bli slankere, penere, renere og mer lykkelige. Uten sjokolade. Men alle artiklene inneholder bilder av folk som spiser sjokolade – sjokolade du får lyst på når du skal lese artikler for å bli kvitt sjokoladesuget!

- Tone Damli Aarberg viser gjerne sine treningstips

- Hypnose og psykologhjelp er bare noen av de tipsene som ligger på nettet..

 

 

Jeg er syk og kjeder vettet av meg. Ute regner det, jeg har drukket 3 store kopper te som resulteter i dobesøk på dobesøk og jeg hører på Melissa Horn. Jeg har vært innom evig mange nettsider de siste døgnene. Jeg har til og med smådesperat lett etter forskjellige kjendisblogger. 

 

 

 “Sukkeravhengighet – slå opp med sukkeret”

Jeg har kommet over enda en artikkel om sjokolade, men stusser kraftig over ett av sitatend til David Gillespie, forfatteren av boken The Sweet Poison Quit Plan. I artikkelen ramses Gillespies fem trinn for å bli kvitt søtsuget en gang for alle.

 

“Hvis du vil lykkes, må du kvitte deg med følelsen av at du er frarøvet muligheten til å spise sukker. Du må heller syns synd på de stakkars, håpløse sukkerjunkiene som inntar gift hele dagen.

Hvis du får tilbud om et kakestykke, skal du ikke se på det som en fristelse du må takke nei til, men som et forsøk å å forgifte deg. (Ja, det er kanskje ekstremt, men du forstår tankegangen).”

 

Er det bare jeg som føler at en slik tankegang kan være direkte farlig og i verste fall kan medføre spiseforstyrrelser?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

boyband uten plan september 10, 2010

Lagret under: nei-takk — pavi @ 21:37
Stikkord:, , , , , ,

Skal du feire en venninne lager du en plan over hvem som skal komme, hvilken kake skal du bake,og  hva hun skal få i gave.

 

Du er på vei til butikken for å handle. Du vet kanskje ikke hva du skal handle før du er i butikken og spankulerer mellom hyllene. Men en plan ender du opp med til slutt likevel. Du kommer over tilbud på kjøttdeig. Woop! Spagetti til middag! Du går i retning pasta, saus og kassa.

 

Du nærmer deg slutten av ungdomskolen. Lærere, foreldre, venner og ikke minst dårlige rådgivere plaprer i vei om viktigheten av videre skolegang.  Du tenker først på å bli kokk, men så ender du opp med en helt annen plan. Du skal bli brannmann! Eller helsesøster?

 

Spice Girls er et godt eksempel på å eiere av en plan. Det var vel ikke akkurat de som hadde en plan, men heller noen pengegriske musikkmenn som helt sikkert får de samme vidåpne øynene som x-faktor/Idol-Karlsen når han ser søte jenter (men det er en helt annen historie selvsagt..) som fant ut at de ville rane småbarn (les: pavi kjøpte ikke lørsdagssnop lenger, men brukte alle pengene på Spice Girls-bilder i små konvolutter). De skulle erobe verden med posh, baby, ginger, scary og sporty spice, og det gjorde det.

 

Men hva er det egentlig med A1 for tida?

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg plakater på plakater på veggen av suppesøte a1-gutter, jeg hadde en nøkkelring som jeg kalte opp etter Paul (som nå ikke lenger er en del av gruppa), jeg hørte og sang på “Like A Rose”, “Take On Me” og ikke minst “Everytime” hvor de var plassert i en øde ørken med kameler.

 

Plakatene er kasta. Nøkkelringen er for lengst borte. Cd’ene er stua vekk med de andre boybandplatene, og ingen husker Paul.

Likevel har a1 opptrått landet over, på Allsang på Grensen, i MPG, beat for beat og jeg vet ikke hvor.

Slik jeg ser det har ikke a1 en plan. De vimser landet rundt på leting etter en ny aha-opplevelse eller noe. Gamle-pavi aka 11 år ville helt sikkert sagt at det er fordi Paul ikke er med. Og bare derfor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

En aha-opplevelse juli 23, 2010

Lagret under: nei-takk — pavi @ 07:39
Stikkord:, , ,

Butterflies.

Kanskje det bare er jeg som lurer på dette, men har ikke musikkanmeldere lov til å kritisere et stort bands siste “hit” eller låt før den stooore avskjed (som de forøvrig har snakket om altfor lenge!)?

Jeg klarer nemlig ikke mer harkeflie!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Er eg kome i “mann-i-band-er-digg”-fella? april 30, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 20:08
Stikkord:, , , ,

Eg står på ein slags avsats, ei slags trapp. Til venstre for meg står det ei superblid jente. Nokon vil kanskje sei at ho ser litt barnsleg ut, men det er feil! Ho er berre søt. Kjempesøt.

Bak meg står det ein fyr som etter kvar låt tydelegvis har for vane å puste sånn skikkeleg ut, sånn at håret mitt flagra nokre få sekund. Først trudde eg det var eit forsøk på å sjekke meg opp. Men nei.

 

 

Bandet har spelt to eller tre låter. Så blir det stille. Mannen med den kule, raude jakka,  med kvit singlet inni, som tydeleg visar tattooveringane på brystkassa, kjem bort til mikrofonen.

 

“Ja. Eg heter John Olav Nilsen”.

 

Publikum brakar laus med jubel, latter, hender i vêret og diverse rare hopp som er okei når det er konsert.

Sjølvsagt er det John Olav Nilsen, tenkjer eg. Vi veit det så innmari godt. Clever!  ..

 

 

 

Før konserten har begynt har eg klart å spytte ut “Du ser han der..? I t-skjorta. Kvit. Han er i grunnen ganske søt.” Den altfor søte venninna mi smiler og seier at ho veit kven han liknar på.

 

Først etterpå, når bandet spela ei låt eg ikkje er så glad i, byrjar eg å tenkje. For nokre veker sidan fekk eg tak i ein plakat med han “i t-skjorta”. Men då var eg i grunnen mest bitter for at eg ikkje fekk tak i ein anna plakat, med eit anna bandmedlem. Han var jo ikkje så søt tenkte eg då.

- Er eg kome i “mann-i-band-er-digg”-fella? Eg står på ein avsats, musikken rundt meg durar, folk hoiar, dansar og lagar rare bevegong.

 

Eg? Av alle? Eg er vel ingen typisk rocka-girl på leiting etter barske menn, svette, fulle av øl og seg sjølv, direkte frå scena?

Er fenomenet “eg vil ha han fordi eg ikkje kan få han” truffe Ole Bulls Scene?

 

john olav

 

 

Ny song. Tankane blir plutseleg vekke.

Vi dansar som om vi hadde drukke. Jenta bak oss som er altfor lav er sikkert kjempeirritert på oss. Mannen foran oss, som i følge venninna mi meiner liknar på far min, vrikkar på rumpa, og plutseleg er eg våt på beina. Eit øl-glass landa perfekt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

pavi fyker forbi jentekøa før hun åpner døra med skiltet av en mann og går inn. februar 13, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 11:55
Stikkord:, , , , ,

Jeg blir forbanna på meg selv fordi blæra bare klarer å håndtere tre kjappe øl før det må ut igjen. pavi må på do og står nærmest scena.

The Scene. Not A Easy Way Out.

 

 

Jeg springer, som en jente med en mynt i hånda på vei til kiosken for å kjøpe is, bortover det teppelagte gulvet etter å ha trøkka meg gjennom folkemassen som gav meg hatblikk, lette stønn og flere dytt. De slitte, hvite skoene som lenger ikke er hvite tripper framover, gjennom døra med det grønne exit-skiltet over. Jeg aner egentlig ikke hvor jeg skal. Jeg handler på impuls. Blæra er full. Jeg har dårlig tid. Jeg skal se han. Jeg skal være der.

 

 

Jeg smyger meg forbi en lang rekke med mennesker. En lang rekke med jenter.

Great! Just fantastic! Oh lord, do-kø.

pavi stiller seg bakerst og irriterer seg raskt over at mamma og pappa fikk en jente. Hvorfor kan ikke jeg være gutt når alle andre? Eller noe sånn.

 

 

En mann snakker. Han sier noe til jentene i køa. Han har på seg en mørk skjorte. Jeg tror den er stripete. Han er litt stor, smiler og har lite hår. Buksa er grønn.

- Ingen gjør noe. Jentene står i kø og venter på at jentene som sitter på doene skal legge papir på doramma, legge litt til papir på bare for sikkerhetsskyld, dra opp skjørtet, se hva som står på veggene i det lille rommet, dra ned strømpebuksa med snille hender, dra ut mer toalettpapir, før de bøyer seg ned – stopper opp når de nesten er kommet ned, bare for å sjekke om papiret ligger fint på plass.. Så setter de seg for å tisse. Jenter bruker lang tid. Sånn blir det kø av.

 

 

Faen. Jeg orker ikke.

pavi springer i motsatt retning. Hun fyker forbi jentekøa, passerer et skilt av en mann og går inn døra. Skjønner først ikke køsystemet inne på guttedoen (sånt må selvsagt læres..).

 

 

Jeg smiler, tenker at dette går ganske bra. Så får jeg en kommentar på at jeg er gått feil. Jentedoen er den andre døra.

Åja, er det det? Hm. Jeg trodde jeg var i et rom med mange jenter akkurat nå. Jeg smiler, sier ikke hva jeg nettopp tenkte, men bare smiler og sier kjapt at jeg har dårlig tid.

 

 

Jeg har klart å gå for langt inn i rommet for der står det plutselig fire menn og tisser. Rare greier. Jeg går vekk og ser på de tre dørene. Fantastisk! Det er tre menn foran meg, så er det min tur! Karene blir fort ferdig til forskjell fra jentene, og plutselig er det pavis tur.

 

Bortsett fra masse søl  på gulv og do, og en dra-ned-knapp som ikke funker, går det strålende. Til og med toalettpapir er det her. Her blir det sikkert aldri tomt tenker jeg før jeg åpner opp døra. Foran meg står det 10-15 menn. Noen ser rart på meg, men de fleste gliser og sier jeg er tøff.

pavi smiler, fikler lett med fletta og sier på vei bort til vasken at jeg har dårlig tid. Jeg skal se han når han kommer på scena..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skattekontorets verden januar 17, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:44
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg sitter i en svart stol. Tror jeg. Det er flere farger på stolene i rommet, men jeg tror jeg  gikk bort til den svarte hvor det satt en eldre mann like til venstre. Jeg husker ikke.  Hvis jeg skal sjekke fargen må jeg reise meg opp. For boblejakka mi dekker hele stolen. Så jeg orker ikke.

 

Jeg er varm. Altfor varm. Jeg ser opp på skjermen for å sjekke om det er lenge til det er min tur. Jeg drar av meg høretelefonene og fikser håret mitt som eldre damer gjør. Bare at de bruker børste og speil. I alle fall damene jeg har sett på bussen når jeg skal hjem på ferie (eller tilbake etter ferie). De begynner å fikse seg i god tid før de skal av. Hvem pynter de seg for? Eller er det bare noe de gjør fordi de ikke vil ha “håret-har-vært-klint-inn-i-setet” hårfrisyre?

Mange damer har mer volum enn de har hår. Sikkert derfor.

 

 

Selv om jeg tok hodetelefonene av lar jeg de bare ligge i hendene. Jeg orker ikke styre mer med de. For ledninger er det verste jeg vet. Verre blir det når de er snurret rundt i skjerfet jeg har på meg, eller når den har snurret seg rundt tråden på reflexen jeg har i venstre lomme.

 

Hvorfor er de her? Skal alle fikse skattekortet sitt? Fins det ikke et bedre system enn dette? Kan ikke Skattekontoret bare gjøre jobben selv? I alle fall store deler? Sørge for at vi betaler litt for mye slik at vi får tilbake noen måneder selv.

 

 

To menn kommer inn. De går på rad, den eldste fremst. Han har mørk hud, skjeggtuster og en rar drakt på seg  i beige farge. Mannen bak er kanskje ti år yngre, med olabukse, langt ansikt og kinnskjegg som ligner en skummel mann i Aladin eller noe. De setter seg ved siden av hverandre, de går tydeligvis sammen, men de snakker ikke sammen. Bare ser rett ut i lufta.

 

Til venstre for meg, litt forbi mannen som sitter ved siden av meg, er toalettet. Hvor mange vasker hendene? Det er sikkert også tomt for papir der..

En kvinne, noen år eldre enn meg, kommer ut. Hun har en stygg veske i hånden og hun har slitte sko. Buksa er stram, men litt for lang. Hun ser stresset ut. Telefonen ringer og hun roter i veska. Hun sier noe, men jeg forstår ikke hvor hun kommer fra. Jeg lukker øynene og ønsker jeg hadde favorittsangen på iPoden.

 

 

Noen arbeidskarer i arbeidsklær, en godt voksen som ser ut til å være norsk sitter sammen med en yngre som ser østeuropeisk ut. Ganske søt fyr, fine øyne og et bra smil.

Flere mennesker står foran meg og skriver på noen papirer. De prøver i alle fall. Den ene har tydeligvis med seg tolk. Hun snakker tysk til mannen med den grønne jakka, og han sier noe tilbake før han skriver på papiret foran seg. For et lite bord. Her står det fem mennesker trøkket rundt to små, runde bord og skriver. Alle disse stolene. Så få bord.

 

Det plinger. Ny kunde. Nytt nummer. Jeg kikker på menneskene bak disken. Fire mennesker. Tre kvinner og én mann.

  • Kvinne, nr. 1 har kort brunt hår. Hun smiler aldri. Tygger bare på tyggisen og retter på brillene sine. Hun er liten, snakker lavt, men er god i engelsk høres det ut som. En mørsk afrikaner står foran henne, snakker høyt og smiler masse. Hun smiler ikke.
  • Kvinne nummer, 2. er stor. I alle fall sammenlignet med nr. 1. Hun har krøllete hår, brillene henger i en snor rundt halsen, genseret er hytte-mønstret og hun har store pupper. Britt heter hun sikkert. Eller Kirsti. Det ser sånn ut.
  • Mannen. Han er egentlig mann nr. 1, men blir likevel nr. 3, som for øvrig er lykketallet mitt. Han er over 50. Han har på seg en genser menn i den alderen kler. Du vet, varm genser. De fins i alle farger, men alle er litt grålige likevel. Han har brillene på seg og en liten barn over munnen. Han kikker av og til over brillene, snakker rolig, peker på arket han har i hånden slik at kunden skal se.
  • Kvinne ,nr. 4. Hun må være lesbisk. Hun har en rar, kort hårfrisyre. Ser nesten ut som en dverg i ansiktet. Hun er lav, men samtidig ikke lavere enn kvinne nr. 1. Hun har en litt rar kropp, men hun smiler i det minste. Har hun tatt sol?

 

Jeg skifter mellom å se på de fire menneskene og skjermen som er foran meg. Skjermen som viser hvilket tall som skal til hvilken skranke. 

Bare jeg kommer til han. Mannen med brillene og den grålige genseren. Mannen som ligner på en slags muldvarp eller noe. Jeg hadde han sist gang. Jeg vil ikke ha en sur dame som ikke smiler, en kvinne som garantert ikke hører på meg. For jeg hører de snakke med kundene. Denne gangen og sist gang. Alle sammen snakker over hodene på kundene. De snakker på autopilot, de later som om de bryr seg. Men de gjør de ikke. Mannen derimot var kjempeflink. Jeg vil til han.

 

 

En ny mann har kommet inn døra. Han har på seg en svart frakk. C-kjendis. Han lener seg elegant i stolen. Han har litt høyt hår, men samtidig litt sleik også. Udefinerbart.

Jeg så han også i går. Da var han på Bunnpris for å kjøpe etellerannet.

Plutselig ser han på meg. Jeg skifter om og ser bort på et skilt. Kjenner han meg igjen? Jeg kikker tilbake på han. Han ser lenger ikke i min retning. Han duller med mobiltelefonen i høyre hånd. Han snurrer på den som man ofte gjør med en lighter. Han trykker mobilen mot stolryggen på stolen ved siden av han. Mist telefonen. Mist den. La den gå i golvet! Men han mister den ikke.

 

 

Plutselig er det min tur. 458. Jeg reiser meg, napper tak i den brune veska. Går noen skritt og plutselig hører jeg lyden av øretelefonene treffe bakken. Jeg går likevel noen skritt sånn helvveis, før jeg får tatt de opp. Jeg blir rød i ansiktet, i hånden har jeg skattekontoret mitt sammen med headsetet. Jeg passerer et hjørne og er nesten framme. Jeg har passert mannen jeg egentlig vil til. pavi måtte selvfølgelig til den sure dama som ikke smiler. Før jeg har passert hjørnet klarer selvfølgelig headset.ledningen å feste seg til en stolrygg. Jeg forbanne hele teknologien et lite sekund, jeg bøyer meg ned for å hente den opp fra golvet. Framme ved disken smiler jeg sånn halvveis, irritert over at alle i rommet har sett en jente som ikke klarer å håndtere et usselt headset, rød i ansiktet. Jeg begynner å forklare hva jeg vil. 

Bare noen sekunder senere tenker jeg for meg selv, mens jeg fortsette å prate (at jeg orker!) at hun bak kassa ikke hører på meg.

I posten får jeg et skattekort med 48 % skattetrekk som bekreftelse på akkurat det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00