pavi sine vassdropar

Noko attåt.

To kommentarer til uka som gikk november 6, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 14:20
Stikkord:, , , , , , ,

- Hvorfor klarte Monica i Charter feber å la være å klappe mens hun stripet håret sitt hos frisøren? (hun klapper nemlig hele tiden sånn til vanlig..)

monica 

(Monica til høyre)

 

- Du mannen i kassa på vinmonopolet, med lite kledelig skjeggvekst: JA, jeg vet at alle jenter og gutter under 25 år SKAL vise fram legitimasjon ved kjøp av alkohol. Men jeg har ikke en gang lagt vinflaska på kassabåndet før du nærmest skriker til meg “legitimasjon?”. Og fordi jeg VET at jeg må vise frem legitimasjon har jeg tenkt å vise det, men jeg har bare ikke kommet så langt. Jeg må nemlig hente fram lommeboka mi. Okei?!

 

-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Norsk kjøkkendisk, søndag 10.10.10 oktober 10, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 13:15
Stikkord:, ,

Det er jo noe spesielt med denne datoen, er det ikke? Eller?

Eg begynner fra den ene enden av disken. Fra ventre til høyre.

 

Corsodyl (fordi jeg desverre har vidsomstenner som skriker om å få komme ut), nøkkelhanken til mamma med altfor mange nøkler, en gammel pjåk som jeg ikke vet om faktisk blir brukt lengre, et lite beger som du leverer urinen din i når du tror at du har blærebetennelse (jeg heller corsodylen oppi der fordi jeg måtte låne corsodylen til naboen lørdag kveld), en ildfastform med fløtegratinerte poteter (pappa er tidlig i gang med søndagsmiddagen), en kjele med kraft, en hvit tallerken med svinestek (som i grunnen er ferdig, tror jeg?), den beste brødskjærekniven med det hvite store håndtaket som gjør at hånden ikke blir skvist ned i brødfjøla når du nesten har komt helt ned til brødfjøla (forferdelig irriterende), en plastikkpose med altfor harde kiwier til 4 kroner stykke, noen IKEA-flasker, en gammel, men likevel yndig orkidè, to stk grytekluter som mormor har strikket en gang for lenge siden (en svart og en blå), to store krydderkverner i størrelse 39 cm, en korg med rundstykker, en hvit bakebalje med hjemmelaget knekkebrød, en liten zaloflaske (som er bedre å holde i enn den store flaska), en stor pocketperm med donald duck-blad, et tomt syltetøyglass, en svart lommebok, en svart tusj, noen gamle lokalaviser (som heldigvis inneholder mer skriverier enn hva som kommer frem i lokalavisas nettside…), samt en flaske med penslerens fra Jotun. Den har blå kork.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Var det høna eller egget som kom først? oktober 1, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 09:13
Stikkord:, , , ,

Eg har eigentleg ikkje tid til å ete middag, men “mat må en jo ha”..

Midtvegs stoppar eg opp og kikar ned på tallerkenen min.

 

egg

 

Plutseleg får eg ei litt ekkel kjensle.. Her går det i både egg og høne på ein og same gong.

Mamman og kidden lissom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Synlige spor hos kjæresten? april 11, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:25
Stikkord:, , , ,

Får jeg plass til alt i toalettveska?

Jeg står på et mellomgrått gulv i en nyåpnet lindex-butikk som selger mer enn bare undertøy. På hyllene foran meg er det mascara på mascara, rouge og leppestift. I hånda holder jeg en snart ny toalettveske (har ikke kjøpt den enda) og oppi ligger det diverse sminke.

 

Når er det okei å la sminke og andre einedeler ligge igjen hos kjæresten? Egentlig har jeg bestemt meg for at jeg driter i det. Jeg står jo her i butikken.. Og han har en tannbørste hos meg. Jeg prøver å la det være en god unnskyldning, men når jeg etterpå sitter hjemme og prøver å presse sammen glidlåsen på toalettveska vet jeg at den tar litt større plass..

Men hvorfor skal dette absolutt være et jentedilemma? Svaret er enkelt. Hvor lett hadde ikke livet vært uten sminke tenker jeg et tidels sekund, før jeg kaster tanken vekk. Sminke – ja takk! Eller?

 

 

- Kan du gå ut uten sminke?

Han ligger til venstre for meg. Jeg vet ikke hva som fikk han til å spørre meg om det.

Jeg åpner øynene og ser opp i taket. Det er over 2, 3 m. opp. Jeg ligger på ryggen på en god overmadrass fra IKEA og lurer på når jeg gikk fra å klare meg uten sminke til å måtte ha det selv for å hente posten.

 

Vi. Eller jeg, finner ut at det må ha vært ikke lenge etter at jeg begynte med foundation. Når man også legger til at undertegnende, da på IKEA-madrassen, kom på at hun har flere kvisearr enn ønsket, er det vel ikke så rart å skjønne hvorfor.

 

 

Jeg står på badet med et altfor sterkt lys på i taket. Hvorfor ha dimmeknapp når man ikke kan dimme lyset? Bak meg henger et kjempestort, beige håndkle som ikke har lært å trekke til seg vann enda og der, foran meg, i speilen, står en jente med brunt langt hår, festet i en mellomrosa hårstrikk. Øredobbene ligger i en rar skål på vasken, sminken er vasket vekk og tannbørsten er ferdigvasket. I den enda litt rotete hylla står toalettsakene mine skvist inntil den ene siden. Alt for at det ikke skal virke avskrekkende på han som ikke vet at jeg har planer om å la det ligger der.

 

 

Et lite, pittelite, forsøk på at mestmuligmenbaredetviktigste skal se minstmulig ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Smaken av Norge. Ikke Norvegia sin, men min. mars 19, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 15:13
Stikkord:, , , , , , , , ,

Fordi jeg bor i en passe stor by i Norge må jeg se eldre, fine damer overalt. De sitter i en enda finere bil, med en eldre mann uten hår på hodet. Mercedes. Fordi det er ikke er sommer har damene, fruene, på seg pels. Ekte pels selvsagt. Pels og rød leppestift.

 

Fordi jeg bor her jeg bor er det mer uvanlig å snakke med mennesker du møter på i byen enn å ikke snakke med dem. Du lever i en boble hvor du omgis av mennesker rundt deg, men du snakker ikke med dem. Faktisk så unngår du helst folk du kjenner når du ser en på avstand. Som f. eks. når du forsvinner bak en hylle med tørrvarer på rema bare fordi du ikke ønsker å møte på han du gikk på ungdomsskolen med. For hva skal du si? Hva driver han egentlig på med? Jobber han, studerer han, og i så fall hva? Det blir det uvinnelige, mest selvfølgelige spørsmålet når du møter på folk av det kaliberet. Men egentlig bryr du deg ikke. Enten fordi du 1) overhodet ikke er interessert, 2) ikke vet hva studiet innebærer foruten selve navnet på det som du nå vet fordi han nettopp sa det til deg, eller 3) faktisk vet hva han studerer. Dette fordi du enten husker det siden sist dere snakket (han fant deg bak en annen tørrvarehylle) eller fordi du fikk det med deg på facebook ved en ren tilfeldighet da du kjedet vettet av deg, men likevel hang foran dataen.

 

 

Fordi jeg bor i en by på Vestlandet blir jeg påprakket altfor mange østlendinger. Muligens hyggelige folk, men jeg klarer ikke nasale, men likevel høylytte bærumsjenter og -gutter som har bling-bling, panneband, pulesveis 24/7, pastellfarger allovertheplace og dyre seilerjakker på seg hele året bare for å vise at de har penger. Eller noe i den dur.

For selv om østlendinger digger alt (nesten) det Oslo og Bærum har å by på flytter de likevel på seg. Én ting de tydeligvis elsker er å klage på alt regnet her. Okei, det regner mye i Bergen. Men kom med den kommentaren når regnet har øst ned i flere uker. Ikke kom å klag når vi har den fineste, tørreste våren.

 

 

Fordi jeg bor i en by hvor mote står høyere enn andre steder jeg tidligere har bodd må jeg daglig være vitne til damer med støvletter som rekker over knærne. Jeg må se folk i shorts når det er -13, snø og vind. Og jeg passerer jenter på 25 i ballerinasko som tråkker så forsiktig de kan på den våte snøen som er omringet av sølepytter, mens jeg freser forbi i støvler.

 

 

Fordi jeg bor her jeg bor må jeg passere tiggere ved hvert gatehjørne. Som en beskjent sa; «Sånn som du (Itiggerdama frå Øst-Europa med skaup og brune klær) rasler med den kaffekoppen har du tydeligvis nok penga!..».

Og sånn helt til slutt: pavi stiller seg enda mer skeptisk når hun ser en tiggerdame sitte på asfalten, skitten og gammel, der hun rasler med koppen sin – samtidig som hun sitter i en telefonsamtale!

 

 

 

 

Helt klart del 1 det her..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Foot – feet. Strange feet? – Yes, mam. mars 15, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 19:27
Stikkord:, , , ,

Eg sit på dolokket på badet og kikar ned.

Føtter.

Mine. Rare.

 

Eg har akkurat dusja. Singlet på og underbukse på. Rumpa på dolokket og føtter på svarte fliser. Mine føtter. Rare tær.

 

«Du har no ikkje arva mine føtter». Mamma smiler. Det er sommar og vi sit på plenen utafor det brune huset.

«Ka då?» Eg høyrer eg er nesten furt i stemma.

«Sjå på dei. Den er jo lengre enn tåa di.» Ho peikar og eg ser kva ho meiner. «Og lilletåa ser ein jo nesten ikkje! Det er jo ikkje nagl på den ein gong.» Smilet er der endå.

Og før eg får tenkt tanken, får eg igjen høyre om kommentaren mamma får kvar gong ho er til fotpleie. At ho har lilletå som «nesten ingen nordmenn har lengre».

 

Elleve år seinare sit eg på badet, på studenthybelen, i ein bydel det ikkje er noko å skryte av. Rare tær. Eg dreg på meg sokkane og tuslar inn på rommet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

“Min epillator har 40 pinsetter. Hvor mange har din?” mars 7, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 23:18
Stikkord:, , , , ,

Alle har komplekser for kroppen sin. Selv lekre, trente babes (de har ofte hettejakke på seg på treningsstudio) eller hotte guys liker ikke sprettrumpa helt selv om alle andre gjør det (”den kunne vært strammere”) eller “æsj, jeg har stygge negler”, eventuelt “hårene på armen går ikke i samme retning..”. Vi blir aldri fornøyde.

Ikke jeg heller.

 

 

Alle statistikker kommer frem til det samme; kvinner har mest komplekser for mage, lår og rumpe. Puppene kommer faktisk langt ned på lista. Hvorfor? Er det fordi vi uansett får så mye fine komplimenter fra menn at det faktisk, indirekte, påvirker selvtilliten og bilde av våre egne pupper?

Men hva når mannen din ikke liker puppene dine?

 

 

 

Uansett. Jeg travel rundt i byen en lørdag med altfor mye folk rundt meg. Hvorfor er jeg her? Jeg burde jo bare gå hjem. Det var jo planen. Jeg kan heller traske her på mandag eller noe. 

Jeg stopper opp. Snøen har begynt å smelte. Jeg har på meg grå støvler og under meg er det våt asfalt. Gråe skyer og nesten regn i lufta.

 

 

Jeg ender opp med å kjøpe meg epillator i en altfor trang butikk. Hva har jeg begitt meg utpå egentlig? På nettet har jeg lest vondt og godt om epillatoren, men mest vondt. Med en skeptisk mine spør jeg om det gjør vondt. Dama på andre siden av kassa, med rødlig farget hår og avlange kinn sier “neida. det der er så bra. har du vokset leggene før vil det her ikke være vondt i det hele tatt”.

Puh! Jeg drar kortet og tenker såvidt på fenomenet “summer-som-like-gjerne-kunne-kostet-en-krone-til” som f. eks 899 og 900 kr.

 

Jeg trekker i døra, men døra skal selvfølgelig skyves. Selv om jeg leser “trekk” skyver jeg. Det knirker i støvlene mine. Venninna mi sa jeg burde klage, men jeg orker ikke. Jeg passerer en gjeng emoer i svart og rosa. En østeuropeer spiller trekkspill og jeg lurer på hvorfor han egentlig er her.

 

 

 

Hva har jeg egentlig gjort?

Jeg står på badet. I hånda holder jeg epillatoren.  Jeg har plassert den ene foten på dolokket og jeg ser skeptisk på tingesten i høyre hånd. Radioen durer sånn passe høyt i bakgrunnen. Rihanna eller en annen mellombrun kvinne synger, men jeg hører ikke etter. Egentlig er jeg dritlei r&b på radioen. Å skifte kanal til noeheltannet skjer likevel ikke.  Et lite unntak var imidlertid da jeg her om dagen slo på p2 og gikk i dusjen. Prat om frelseren er faktisk okei. Sånn av og til, kanskje? Så lenge Radioresepsjonen ikke går på radioen og når du ikke orker The Voice-materiale på repeat.

 

Jeg plugger i kontakten og ser enda mer skeptisk på den grønn-hvite tingesten. Jeg skrur på knappen fra 0 til 1 og duringen er i gang. Jaja, det kan ikke være så ille. Dama med avlange kinn har sikkert rett. Hun var jo over 50. Sikkert prøvd mye rart.

PAIN! Voksing er himmel, rett-fra-frysen-pepsi-max, melkesjokolade-med-kvikk-lunsj-og-havsalt, sommerferie uten sommerjobb. Alt annet enn det her.

 

 

Jeg har gitt meg før jeg er begynt. Helvette! Tusen kroner rett ut!

To minutter senere har jeg likevel skrudd opp musikken jeg egentlig er lei, jeg synger sånn halvveis med, ogjeg lager ulekre grimaser over smerten epillatoren lager.

 

Mange, mange minutter senere er jeg endelig ferdig. Jeg flytter med meg radioen til kjøkkenet og slår på p2 mens jeg rydder matvarene på plass.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Noen gjenstander blir glemt. Eller? februar 4, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:14
Stikkord:, ,

Januar 001

 

2010?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Om å kjenne en manns lår inntil mine egne. Når jeg ikke vil. januar 28, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 17:17
Stikkord:, , , , , , , , ,

Faen. Så trangt. Jeg ser ingenting. Selvfølgelig sitter det en høy dame foran meg. Egentlig vet jeg ikke om hun er veldig høy. Kanskje hun er normalt høy, bare at hun har en så innmari lang rygg at hun fremstår som høyere enn hun er. I så fall må hun dingle med beina, men det tror jeg ikke hun gjør. I stedet drikker hun  rødvin. Så ler hun. 

Jeg kjenner også låra til naboen close inntil mine egne. Og det er ikke låra til personen jeg er sammen med. Hvorfor skjer dette alltid meg?

 

- pavi er ute og kjenner på kulturlivet – bokstavlig talt.  Æsj.

 

 

Jeg spøker med sidemannen som jeg er på kulturvift sammen med om hvor pokker øksa er. Da kunne jeg kutta av hodet og kanskje øvre del av overkroppen til dama med rødvin, som kanskje, nei, utvilsomt ikke dingler med beina. “Hyysj! Kanskje nåken høyre deg” Jeg smiler til henne og holder munn.

 

 

Hva er det med menn? Menn er livredde for å vise feminine trekk. Derfor er de mannemann. Nå høres det ut som jeg bare liker Jan Thomas, men pavi liker mannemann. Eller mennemenn. Menn som Bjarte Myrhol (sånn helt f.eks i disse EM-tider..). Men ja. Mannen ved siden av meg, som lar sine middels store lår kline seg inntil mine, spriker til de grader med bena. Han sitter avbalansert inntil stolryggen, nyter showet på scena, han puster rolig og ler når han syns noe er morsomt. Samtidig har han har det ene låret inntil mitt, det andre til det jeg antar er livspartneren til “mannemannen”. I mellom bena har han hendene sine. Hendene er ikke foldet som man kanskje ville tro han gjorde for å-i-det-minste-ikke-bruke-innmari mye plass når det i utgangspunktet er så liten plass her i lokalet. Nei. Han har hendene ved siden av hverandre. I halvmørkret, sånn forsiktig, kikker jeg sånn halvveis ned (jeg er selvsagt diskret), og hva ser jeg? Man kunne ha plassert en stor zaloflaska på langs! .. så stort beinsprik har han “midt-på-låra”. Eller. Nei. En sånn stor kartong med eplejuice! Ja.

 

 

Sånn inni mellom glemmer pavi mannen til venstre. pavi ler av dama på scena, fordi noe er morsomt. Parodiene er best. Det beste er når folk imiterer personer pavi egentlig ikke liker. F. eks. norske kjendiser av ulikt slag. Ikke at hun parodierte Tone Damli Aaberge, men det hadde vært morsomt. Jeg hadde ledd, lett. Uansett hva Iselin sier om den pene sogningen.

 

 

En annen ting pavi ikke liker er følelser av å være ny. Man kommer til en ny by; man kjenner ikke til bydeler, “lover” om mennesker og typer folk i den spesifikke by fremstår som ukjent, og du har heller ikke forhold til byens fotballag. Ikke at pavi har noe som helst forhold til fotball. Det eneste forholdet pavi har til fotball er vel at hun syntes Chivu på Romanias landslag var kjekk. Men det er lenge siden. Veldig lenge, faktisk.

 

 

Og sånn bortsett fra veltede glass på golvet, latter som går meg på nervene, en høy dame med rødvin, hysterisk intimitet fra venstre hold.. har vel pavi & Co hatt en grei kulturaften.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skattekontorets verden januar 17, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:44
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg sitter i en svart stol. Tror jeg. Det er flere farger på stolene i rommet, men jeg tror jeg  gikk bort til den svarte hvor det satt en eldre mann like til venstre. Jeg husker ikke.  Hvis jeg skal sjekke fargen må jeg reise meg opp. For boblejakka mi dekker hele stolen. Så jeg orker ikke.

 

Jeg er varm. Altfor varm. Jeg ser opp på skjermen for å sjekke om det er lenge til det er min tur. Jeg drar av meg høretelefonene og fikser håret mitt som eldre damer gjør. Bare at de bruker børste og speil. I alle fall damene jeg har sett på bussen når jeg skal hjem på ferie (eller tilbake etter ferie). De begynner å fikse seg i god tid før de skal av. Hvem pynter de seg for? Eller er det bare noe de gjør fordi de ikke vil ha “håret-har-vært-klint-inn-i-setet” hårfrisyre?

Mange damer har mer volum enn de har hår. Sikkert derfor.

 

 

Selv om jeg tok hodetelefonene av lar jeg de bare ligge i hendene. Jeg orker ikke styre mer med de. For ledninger er det verste jeg vet. Verre blir det når de er snurret rundt i skjerfet jeg har på meg, eller når den har snurret seg rundt tråden på reflexen jeg har i venstre lomme.

 

Hvorfor er de her? Skal alle fikse skattekortet sitt? Fins det ikke et bedre system enn dette? Kan ikke Skattekontoret bare gjøre jobben selv? I alle fall store deler? Sørge for at vi betaler litt for mye slik at vi får tilbake noen måneder selv.

 

 

To menn kommer inn. De går på rad, den eldste fremst. Han har mørk hud, skjeggtuster og en rar drakt på seg  i beige farge. Mannen bak er kanskje ti år yngre, med olabukse, langt ansikt og kinnskjegg som ligner en skummel mann i Aladin eller noe. De setter seg ved siden av hverandre, de går tydeligvis sammen, men de snakker ikke sammen. Bare ser rett ut i lufta.

 

Til venstre for meg, litt forbi mannen som sitter ved siden av meg, er toalettet. Hvor mange vasker hendene? Det er sikkert også tomt for papir der..

En kvinne, noen år eldre enn meg, kommer ut. Hun har en stygg veske i hånden og hun har slitte sko. Buksa er stram, men litt for lang. Hun ser stresset ut. Telefonen ringer og hun roter i veska. Hun sier noe, men jeg forstår ikke hvor hun kommer fra. Jeg lukker øynene og ønsker jeg hadde favorittsangen på iPoden.

 

 

Noen arbeidskarer i arbeidsklær, en godt voksen som ser ut til å være norsk sitter sammen med en yngre som ser østeuropeisk ut. Ganske søt fyr, fine øyne og et bra smil.

Flere mennesker står foran meg og skriver på noen papirer. De prøver i alle fall. Den ene har tydeligvis med seg tolk. Hun snakker tysk til mannen med den grønne jakka, og han sier noe tilbake før han skriver på papiret foran seg. For et lite bord. Her står det fem mennesker trøkket rundt to små, runde bord og skriver. Alle disse stolene. Så få bord.

 

Det plinger. Ny kunde. Nytt nummer. Jeg kikker på menneskene bak disken. Fire mennesker. Tre kvinner og én mann.

  • Kvinne, nr. 1 har kort brunt hår. Hun smiler aldri. Tygger bare på tyggisen og retter på brillene sine. Hun er liten, snakker lavt, men er god i engelsk høres det ut som. En mørsk afrikaner står foran henne, snakker høyt og smiler masse. Hun smiler ikke.
  • Kvinne nummer, 2. er stor. I alle fall sammenlignet med nr. 1. Hun har krøllete hår, brillene henger i en snor rundt halsen, genseret er hytte-mønstret og hun har store pupper. Britt heter hun sikkert. Eller Kirsti. Det ser sånn ut.
  • Mannen. Han er egentlig mann nr. 1, men blir likevel nr. 3, som for øvrig er lykketallet mitt. Han er over 50. Han har på seg en genser menn i den alderen kler. Du vet, varm genser. De fins i alle farger, men alle er litt grålige likevel. Han har brillene på seg og en liten barn over munnen. Han kikker av og til over brillene, snakker rolig, peker på arket han har i hånden slik at kunden skal se.
  • Kvinne ,nr. 4. Hun må være lesbisk. Hun har en rar, kort hårfrisyre. Ser nesten ut som en dverg i ansiktet. Hun er lav, men samtidig ikke lavere enn kvinne nr. 1. Hun har en litt rar kropp, men hun smiler i det minste. Har hun tatt sol?

 

Jeg skifter mellom å se på de fire menneskene og skjermen som er foran meg. Skjermen som viser hvilket tall som skal til hvilken skranke. 

Bare jeg kommer til han. Mannen med brillene og den grålige genseren. Mannen som ligner på en slags muldvarp eller noe. Jeg hadde han sist gang. Jeg vil ikke ha en sur dame som ikke smiler, en kvinne som garantert ikke hører på meg. For jeg hører de snakke med kundene. Denne gangen og sist gang. Alle sammen snakker over hodene på kundene. De snakker på autopilot, de later som om de bryr seg. Men de gjør de ikke. Mannen derimot var kjempeflink. Jeg vil til han.

 

 

En ny mann har kommet inn døra. Han har på seg en svart frakk. C-kjendis. Han lener seg elegant i stolen. Han har litt høyt hår, men samtidig litt sleik også. Udefinerbart.

Jeg så han også i går. Da var han på Bunnpris for å kjøpe etellerannet.

Plutselig ser han på meg. Jeg skifter om og ser bort på et skilt. Kjenner han meg igjen? Jeg kikker tilbake på han. Han ser lenger ikke i min retning. Han duller med mobiltelefonen i høyre hånd. Han snurrer på den som man ofte gjør med en lighter. Han trykker mobilen mot stolryggen på stolen ved siden av han. Mist telefonen. Mist den. La den gå i golvet! Men han mister den ikke.

 

 

Plutselig er det min tur. 458. Jeg reiser meg, napper tak i den brune veska. Går noen skritt og plutselig hører jeg lyden av øretelefonene treffe bakken. Jeg går likevel noen skritt sånn helvveis, før jeg får tatt de opp. Jeg blir rød i ansiktet, i hånden har jeg skattekontoret mitt sammen med headsetet. Jeg passerer et hjørne og er nesten framme. Jeg har passert mannen jeg egentlig vil til. pavi måtte selvfølgelig til den sure dama som ikke smiler. Før jeg har passert hjørnet klarer selvfølgelig headset.ledningen å feste seg til en stolrygg. Jeg forbanne hele teknologien et lite sekund, jeg bøyer meg ned for å hente den opp fra golvet. Framme ved disken smiler jeg sånn halvveis, irritert over at alle i rommet har sett en jente som ikke klarer å håndtere et usselt headset, rød i ansiktet. Jeg begynner å forklare hva jeg vil. 

Bare noen sekunder senere tenker jeg for meg selv, mens jeg fortsette å prate (at jeg orker!) at hun bak kassa ikke hører på meg.

I posten får jeg et skattekort med 48 % skattetrekk som bekreftelse på akkurat det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00