pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Om å kjenne en manns lår inntil mine egne. Når jeg ikke vil. januar 28, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 17:17
Stikkord:, , , , , , , , ,

Faen. Så trangt. Jeg ser ingenting. Selvfølgelig sitter det en høy dame foran meg. Egentlig vet jeg ikke om hun er veldig høy. Kanskje hun er normalt høy, bare at hun har en så innmari lang rygg at hun fremstår som høyere enn hun er. I så fall må hun dingle med beina, men det tror jeg ikke hun gjør. I stedet drikker hun  rødvin. Så ler hun. 

Jeg kjenner også låra til naboen close inntil mine egne. Og det er ikke låra til personen jeg er sammen med. Hvorfor skjer dette alltid meg?

 

- pavi er ute og kjenner på kulturlivet – bokstavlig talt.  Æsj.

 

 

Jeg spøker med sidemannen som jeg er på kulturvift sammen med om hvor pokker øksa er. Da kunne jeg kutta av hodet og kanskje øvre del av overkroppen til dama med rødvin, som kanskje, nei, utvilsomt ikke dingler med beina. “Hyysj! Kanskje nåken høyre deg” Jeg smiler til henne og holder munn.

 

 

Hva er det med menn? Menn er livredde for å vise feminine trekk. Derfor er de mannemann. Nå høres det ut som jeg bare liker Jan Thomas, men pavi liker mannemann. Eller mennemenn. Menn som Bjarte Myrhol (sånn helt f.eks i disse EM-tider..). Men ja. Mannen ved siden av meg, som lar sine middels store lår kline seg inntil mine, spriker til de grader med bena. Han sitter avbalansert inntil stolryggen, nyter showet på scena, han puster rolig og ler når han syns noe er morsomt. Samtidig har han har det ene låret inntil mitt, det andre til det jeg antar er livspartneren til “mannemannen”. I mellom bena har han hendene sine. Hendene er ikke foldet som man kanskje ville tro han gjorde for å-i-det-minste-ikke-bruke-innmari mye plass når det i utgangspunktet er så liten plass her i lokalet. Nei. Han har hendene ved siden av hverandre. I halvmørkret, sånn forsiktig, kikker jeg sånn halvveis ned (jeg er selvsagt diskret), og hva ser jeg? Man kunne ha plassert en stor zaloflaska på langs! .. så stort beinsprik har han “midt-på-låra”. Eller. Nei. En sånn stor kartong med eplejuice! Ja.

 

 

Sånn inni mellom glemmer pavi mannen til venstre. pavi ler av dama på scena, fordi noe er morsomt. Parodiene er best. Det beste er når folk imiterer personer pavi egentlig ikke liker. F. eks. norske kjendiser av ulikt slag. Ikke at hun parodierte Tone Damli Aaberge, men det hadde vært morsomt. Jeg hadde ledd, lett. Uansett hva Iselin sier om den pene sogningen.

 

 

En annen ting pavi ikke liker er følelser av å være ny. Man kommer til en ny by; man kjenner ikke til bydeler, “lover” om mennesker og typer folk i den spesifikke by fremstår som ukjent, og du har heller ikke forhold til byens fotballag. Ikke at pavi har noe som helst forhold til fotball. Det eneste forholdet pavi har til fotball er vel at hun syntes Chivu på Romanias landslag var kjekk. Men det er lenge siden. Veldig lenge, faktisk.

 

 

Og sånn bortsett fra veltede glass på golvet, latter som går meg på nervene, en høy dame med rødvin, hysterisk intimitet fra venstre hold.. har vel pavi & Co hatt en grei kulturaften.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skattekontorets verden januar 17, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 20:44
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg sitter i en svart stol. Tror jeg. Det er flere farger på stolene i rommet, men jeg tror jeg  gikk bort til den svarte hvor det satt en eldre mann like til venstre. Jeg husker ikke.  Hvis jeg skal sjekke fargen må jeg reise meg opp. For boblejakka mi dekker hele stolen. Så jeg orker ikke.

 

Jeg er varm. Altfor varm. Jeg ser opp på skjermen for å sjekke om det er lenge til det er min tur. Jeg drar av meg høretelefonene og fikser håret mitt som eldre damer gjør. Bare at de bruker børste og speil. I alle fall damene jeg har sett på bussen når jeg skal hjem på ferie (eller tilbake etter ferie). De begynner å fikse seg i god tid før de skal av. Hvem pynter de seg for? Eller er det bare noe de gjør fordi de ikke vil ha “håret-har-vært-klint-inn-i-setet” hårfrisyre?

Mange damer har mer volum enn de har hår. Sikkert derfor.

 

 

Selv om jeg tok hodetelefonene av lar jeg de bare ligge i hendene. Jeg orker ikke styre mer med de. For ledninger er det verste jeg vet. Verre blir det når de er snurret rundt i skjerfet jeg har på meg, eller når den har snurret seg rundt tråden på reflexen jeg har i venstre lomme.

 

Hvorfor er de her? Skal alle fikse skattekortet sitt? Fins det ikke et bedre system enn dette? Kan ikke Skattekontoret bare gjøre jobben selv? I alle fall store deler? Sørge for at vi betaler litt for mye slik at vi får tilbake noen måneder selv.

 

 

To menn kommer inn. De går på rad, den eldste fremst. Han har mørk hud, skjeggtuster og en rar drakt på seg  i beige farge. Mannen bak er kanskje ti år yngre, med olabukse, langt ansikt og kinnskjegg som ligner en skummel mann i Aladin eller noe. De setter seg ved siden av hverandre, de går tydeligvis sammen, men de snakker ikke sammen. Bare ser rett ut i lufta.

 

Til venstre for meg, litt forbi mannen som sitter ved siden av meg, er toalettet. Hvor mange vasker hendene? Det er sikkert også tomt for papir der..

En kvinne, noen år eldre enn meg, kommer ut. Hun har en stygg veske i hånden og hun har slitte sko. Buksa er stram, men litt for lang. Hun ser stresset ut. Telefonen ringer og hun roter i veska. Hun sier noe, men jeg forstår ikke hvor hun kommer fra. Jeg lukker øynene og ønsker jeg hadde favorittsangen på iPoden.

 

 

Noen arbeidskarer i arbeidsklær, en godt voksen som ser ut til å være norsk sitter sammen med en yngre som ser østeuropeisk ut. Ganske søt fyr, fine øyne og et bra smil.

Flere mennesker står foran meg og skriver på noen papirer. De prøver i alle fall. Den ene har tydeligvis med seg tolk. Hun snakker tysk til mannen med den grønne jakka, og han sier noe tilbake før han skriver på papiret foran seg. For et lite bord. Her står det fem mennesker trøkket rundt to små, runde bord og skriver. Alle disse stolene. Så få bord.

 

Det plinger. Ny kunde. Nytt nummer. Jeg kikker på menneskene bak disken. Fire mennesker. Tre kvinner og én mann.

  • Kvinne, nr. 1 har kort brunt hår. Hun smiler aldri. Tygger bare på tyggisen og retter på brillene sine. Hun er liten, snakker lavt, men er god i engelsk høres det ut som. En mørsk afrikaner står foran henne, snakker høyt og smiler masse. Hun smiler ikke.
  • Kvinne nummer, 2. er stor. I alle fall sammenlignet med nr. 1. Hun har krøllete hår, brillene henger i en snor rundt halsen, genseret er hytte-mønstret og hun har store pupper. Britt heter hun sikkert. Eller Kirsti. Det ser sånn ut.
  • Mannen. Han er egentlig mann nr. 1, men blir likevel nr. 3, som for øvrig er lykketallet mitt. Han er over 50. Han har på seg en genser menn i den alderen kler. Du vet, varm genser. De fins i alle farger, men alle er litt grålige likevel. Han har brillene på seg og en liten barn over munnen. Han kikker av og til over brillene, snakker rolig, peker på arket han har i hånden slik at kunden skal se.
  • Kvinne ,nr. 4. Hun må være lesbisk. Hun har en rar, kort hårfrisyre. Ser nesten ut som en dverg i ansiktet. Hun er lav, men samtidig ikke lavere enn kvinne nr. 1. Hun har en litt rar kropp, men hun smiler i det minste. Har hun tatt sol?

 

Jeg skifter mellom å se på de fire menneskene og skjermen som er foran meg. Skjermen som viser hvilket tall som skal til hvilken skranke. 

Bare jeg kommer til han. Mannen med brillene og den grålige genseren. Mannen som ligner på en slags muldvarp eller noe. Jeg hadde han sist gang. Jeg vil ikke ha en sur dame som ikke smiler, en kvinne som garantert ikke hører på meg. For jeg hører de snakke med kundene. Denne gangen og sist gang. Alle sammen snakker over hodene på kundene. De snakker på autopilot, de later som om de bryr seg. Men de gjør de ikke. Mannen derimot var kjempeflink. Jeg vil til han.

 

 

En ny mann har kommet inn døra. Han har på seg en svart frakk. C-kjendis. Han lener seg elegant i stolen. Han har litt høyt hår, men samtidig litt sleik også. Udefinerbart.

Jeg så han også i går. Da var han på Bunnpris for å kjøpe etellerannet.

Plutselig ser han på meg. Jeg skifter om og ser bort på et skilt. Kjenner han meg igjen? Jeg kikker tilbake på han. Han ser lenger ikke i min retning. Han duller med mobiltelefonen i høyre hånd. Han snurrer på den som man ofte gjør med en lighter. Han trykker mobilen mot stolryggen på stolen ved siden av han. Mist telefonen. Mist den. La den gå i golvet! Men han mister den ikke.

 

 

Plutselig er det min tur. 458. Jeg reiser meg, napper tak i den brune veska. Går noen skritt og plutselig hører jeg lyden av øretelefonene treffe bakken. Jeg går likevel noen skritt sånn helvveis, før jeg får tatt de opp. Jeg blir rød i ansiktet, i hånden har jeg skattekontoret mitt sammen med headsetet. Jeg passerer et hjørne og er nesten framme. Jeg har passert mannen jeg egentlig vil til. pavi måtte selvfølgelig til den sure dama som ikke smiler. Før jeg har passert hjørnet klarer selvfølgelig headset.ledningen å feste seg til en stolrygg. Jeg forbanne hele teknologien et lite sekund, jeg bøyer meg ned for å hente den opp fra golvet. Framme ved disken smiler jeg sånn halvveis, irritert over at alle i rommet har sett en jente som ikke klarer å håndtere et usselt headset, rød i ansiktet. Jeg begynner å forklare hva jeg vil. 

Bare noen sekunder senere tenker jeg for meg selv, mens jeg fortsette å prate (at jeg orker!) at hun bak kassa ikke hører på meg.

I posten får jeg et skattekort med 48 % skattetrekk som bekreftelse på akkurat det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Garderobeliv. august 30, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 17:58
Stikkord:, , , , , ,

Du står der. På det gule gulvet. Flisene. Trebenk. Sekken på benken, håndkle og alle de andre tingene dine.  På benken. Du står der i din egen verden.

 

Du står der. På gulvet med de gule flisene. Du står med ryggen til resten av garderoben. I din egen verden. Musikken står på, men du hører ikke etter. Vet bare at det er musikk.

 

Du står der på gulvet, med sekken foran deg. Du har bare på deg treningsbuksa samt noen sokker som ikke er hvite lengre. Hvor mange ganger har ikke mamma kommentert de grå sokkene dine som en gang var hvite? Sokkene er harde som inntørka tyggis, men du bryr deg ikke. Du liker de.

 

Du strekker armene opp og leter etter klemmer i håret.

 

 

Det er nesten som om du visste hun ville kome. At dama i trevdeåra skulle komme inn garderobedøra når du skulle ta ut klemmene. Akkurat da.

Du snur deg ikke med en gang. Egentlig hører du ikke at hun kommer inn døra. Men du hører våte sko gå bak deg. Så du snur deg.

 

Du sier hei, nesten programmert, rett etter at hun har hilst på deg. Hun gir ikke et forsiktig hei gjennom et smil. Nei. Hun sier et skikkelig “Hei!”. Hvorfor ikke?

Du knytter opp posen med såpa i før du snur deg og går med såpa i den ene hånda og håndklet i den andre. Håndklet henger du opp før du løfter venstrefoten, så høyrefoten, før du skrur på dusjen.

 

 

 

Hvem er hun? Kjenner jeg henne? Du snur deg og skyller håret i det varme vannet. 

Kanskje det er hun.. Hun som satt bak meg på skolen sist uke? Nei. Nei. Det kan det ikke være.

 

 

Du er ferdig å dusje. Som alltid sørger du for at flaskene du har med i dusjen blir skylt fri for såpe. Alltid. Men hvorfor orker du? Neste gang du skal dusje, når du opner posen, er det alltid såpe på de likevel. Hvorfor bytter du bare ikke pose, pavi? Ett lite feilglipp og det skal forfølge deg hver gang du dusjer?

 

Men nå. Når du står der. På gulvet og tørker deg. Så hører du plutselig musikken. Det hele blir magisk. Du kjenner kroppen er sliten etter styrketreninga, magen har lyst på mat, du er nydusja, du er alene i garderoben. Og hva hører du? En sang du aldri har hørt før. Run to you. En sang som bare fyller heler rommet. Du blir kjempeglad og du blir. Lykkelig.

 

 

Du sykler hjem, fort. Regnbukse, vått hår og en sykkel som knirker. Du lager biff til middag og tenker at den sangen. Den. Sangen skal du skaffe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

One man down. juli 27, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 23:53
Stikkord:, , , , , ,

Er jeg rar? En mann er død og jeg smiler.

 

Jeg leser nettaviser. Klokka er mange over nattatid og pavi skal på jobb om noen timer. Jeg kommer over et innlegg om en amerikansk danser. Eller. Danseren.

 

Merce Cunningham – danselegenden er død.

 

Dansing har aldri vært pavi sin greie. Eller. pavi danset fugledansen da hun var liten. På danseskolen. Helt til pavi forstod at man skulle danse gutt og jente der. Da var det brått over. Så begynte pavi å danse igjen. Noen år eldre, noen skostørrelsen større og noen år eldre. Men pavi er ingen legende. pavi danser bare crazydans på dansegolvet. Til r&b, halvdårlige technolåter og til litt for mange Michael Jackson-låter.

 

Merce ble 90 år. Dagbladet omtaler han som den siste store danselegenden. Og hvorfor smiler pavi? Fordi pavi liker gamle mennesker. Hun elsker svart-hvitt-bilder og menn i slimdrakter har sin sjarm. Selv om Martin sa noe helt annet for 3 år siden da vi kikket på guttene i skidrakt.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Skinnsofa, gamle klær, gammeldans, lange øreflipper og død. juni 12, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 18:51
Stikkord:, , , , ,

Jeg sitter i en svart skinnsofa. Ryggen på sofaen er altfor kort, putene er små og jeg glir konstant i sofaen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sitte. Foran meg sitter en gammel mann. Han klør seg i øret. Øreflippene er lange. Han har tydelige viker og håret er grått. T-skjorta er gammel, og buksene har hull på kneet og låret.

 

Vi snakker. Jeg vet ikke hva. Gammeldans, høreapparat, om det å bli gammel, og at det er bra vær. Og ja, det er jo fotball på tv i kveld. Men han liker ikke at de skal snakke så uendelig lenge før selve kampen begynner. Han liker fotball, men ikke fotballprat i over en time før kampen starter. Nei, forferdelig.

 

Jeg kikker ut av vinduet. Øynene myser mot sola. Det er varmt inne. Tung luft. Det er det alltid her. Og jeg glir i sofaen. Jeg flytter på meg for å finne en bedre sittestilling, men jeg finner den aldri. Jeg ser på mannen i den andre sofaen. Han røyker tobakk og drikker kaffe. Vi prater videre.

 

Kanskje er jeg for fokusert på samtalen. Eller, kanskje det plager meg så innmari mye at jeg konstant sklir i sofaen. Noe er det i alle fall. Han snakker til meg. Men eg skjønner ikke hva han sier. Flere sekunder går før jeg skjønner hva han sier.

 

Han snakker om samtalen som dama har i gangen. Hun er i telefon. Det må være en stund sidan hun gikk for å ta telefonen. Jeg husker ikke når det ringte. Jeg har heller ikkje hørt etter på samtalen. Sofaen vet du. Eller samtalen. Noe.

 

 

“Hm. Da e vel triste nyhete no. Nokon som er døde.”

 

 

Han han rett. Et dødsfall. Enda ett.

 

 

Men selv om dødsfall i seg selv er trist, ble jeg likevel litt glad. Mannen foran meg er gammel. Gammel og frisk. De har vært gift lenge og de kjenner hverandre. Jeg håper de er lykkelige og at de er friske noen år til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Hvit russebil, kaffe, tepper og gråsvart bart mai 22, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 10:05
Stikkord:, , , , , , , , ,

Teppet er i flere farger. Oransje, lyst grønt og hvitt. Det ser ut som et teppe fra 70-tallet. Det er i alle fall gammelt.

 

pavi kikker ut av vinduet også denne morgenen. Hun spiser hjemmelaget rundstykke og hører på Misjonen.

Teppet ligger i passasjersetet framme i bilen. Eller. Det er vel helst snakk om en bil på størrelse med en litt stor russebil. Bare at den er hvit. Jeg kjenner igjen bilen. Den har stått parkert der flere ganger, ofte på formiddagen sånn som i dag. Jeg har også sett den i byen ved vannet ved bystasjonen.

 

Jeg begynner å studere bilen. Ved siden av teppet sitter det et menneske. Jeg ser bare hendene på rattet. På samme side som teppet, bare lenger bak, står det en oval dør åpen. Jeg kikker inn. Der ligger det flere gamle tepper, men de har ikke like mye farger på seg. Mest brunt og beige.

Det er ikke mye jeg kan se gjennom døra, men jeg registrerer flere mennesker, søppel, plaskkanner med blank væske (hva er oppi?), et lite bord, en pute og flere ting jeg ikke skjønner hva er. Bor de der? Tanken har slått meg flere ganger.

 

Noen korte minutt og noen regndråper på takvinduet senere, kommer det en mann gående mot bilen. Mannen har på seg en slitt grønnaktig hatt. Jakka er altfor stor, og skoene er skitne. Barten er gråsvart. I venstre hånd holder han en bensinstasjons-kaffe-kopp. Oppi koppen er det mørk kaffe. I høyre hånd holder han et pappkrus. Kaffe der også. Mørk. Med sånn “krem” på toppen. Selv jeg får lyst på kaffe. Men jeg drikker ikke kaffe. Bare te.

 

Mannen passerer personen med hendene på rattet, fargeteppet, og går i retning den åpne døra. Den ene mannen inni bilen tar imot kaffen og setter de på bordet. Mannen med hatt og gråsvart bart sniker seg inn den smale døra.

 

 

Så skal bilen kjøre videre. Den er bare litt stor. Og da er det vanskelig å komme seg ut når det står en golf foran og en volvo bak. Så har sikkert ikke den gamle, hvite russebilen god svingradius heller.

- Men hva vet pavi? Hun observerer bare.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

det begynte bra.. mai 6, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 17:49
Stikkord:, , , ,

1) Han kjekke fyren  (?) i den gamle, kvite volvoen, som suste forbi meg. Han på veg ned bakken på fire hjul, og pavi på veg oppover på to hjul.

 

2) Den sure dama som holdt eit mindre positivt føredrag for pavi om at “syklistar har vikeplikt for sånne som meg!!”. Meir gretten dame har ikkje pavi møtt på lenge! Jada. Det var trafikk, og pavi køyrde på vegen. Pavi såg dama. Pavi har bremser på sykkelen sin, men dei er litt dårlege. Og pavi køyrde jo ikkje på dama heller. Tvert imot! pavi stoppa opp, sjølv om ho hadde klart å køyrde forbi dama før ho nådde fortauet. Og det gjorde pavi fordi ho ville vere snill. Pokker ta deg, dame!

 

3) Mannfolka (med eit eller anna praktisk yrke pavi ikkje fekk tak på) som åt pizza, men lot skorpene liggje att. Huh? Og når kameraten din seier at han kranglar med dama kvar dag og tydelegvis ynskjer å snakke om det, er det greitt å gje han eit svar/ein tilbakemelding.

 

4) Fyren som klødde seg utapå buksa (der nede) medan han gjekk over vegen, og som framleis dreiv på medan han studerte bilen han passerte etter å ha gått over vegen .. i dét pavi skulle poste dette innlegget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Jeg passerer dem i hopetall mars 12, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 23:07
Stikkord:, , ,

Er det bare jeg som reagerer når jeg passerer disse ungdommene?

De er vanlige ungdommer. Tenåringsjenter med altfor mye sminke, håret er så blondt at passerende blir blendet. De subber med beina, og venninnene har like bukser. Buksene er for små, og jada – jeg kan se navlen din.

Vil du se min?

 

Guttene ser ut som de nettopp stod opp. Håret er dynket med gele. Eller skal jeg si styling med hår? Buksene ser ut som slitte gardiner som (delvis) har falt av gardinstangen, og ser jeg riktig? Kan jeg ikke så tydelig se, mens jeg går bak denne gjengen, veien foran gutten – mellom beina hans? Gardinene har nesten falt helt ned..

Ja, og så lukter det våt røyk av dem alle!

 

Ja, og så glemte jeg å si det jeg egentlig skulle si. Hva er egentlig greia med å gå med headset (med musikk) når du rusler i byen sammen med venner?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Jeg vil ha en mann, to barn, sykkel og støttehjul, varm drikke på termos.. januar 25, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 15:34
Stikkord:, , ,

Jeg er på tur. Det er sol, blå himmel, frisk januarluft og søndag. Jeg passerer et vann på turen min, et populært sted for mange å gå turer, sykle eller løpe.

Det er sol, blå himmel, frisk januarluft og søndag. Det er ikke bare jeg som er på tur. En hel bråte med mennesker har tenkt samme tanke som meg. Stiene kryr av småbarnsfamilier kledd for en fin, men litt kald søndagstur. Den eldste jenta sykler fremst, lillebroren har fremdeles støttehjulene på, men har stoppet opp fordi lissene på skoene har gått opp. Pappaen står på kne for å hjelpe. Moren roper på eldstedatteren at hun må vente på resten.

Jeg vil være den mammaen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00