pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Var det høna eller egget som kom først? oktober 1, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 09:13
Stikkord:, , , ,

Eg har eigentleg ikkje tid til å ete middag, men “mat må en jo ha”..

Midtvegs stoppar eg opp og kikar ned på tallerkenen min.

 

egg

 

Plutseleg får eg ei litt ekkel kjensle.. Her går det i både egg og høne på ein og same gong.

Mamman og kidden lissom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

En verden uten sjokolade? september 11, 2010

Sjokoladen er jenters beste venn. Og fiende.

 

- Butikkene fronter ukens salg med 200 grams sjokoladeplater til 19,50. Hvem bryr seg om blomkål til 12 kroner da?

- Det finnes snart ikke noe som heter lørdagsgotteri. Er det rart Norge ligger på toppen i verden med antall overvektige barn?

- ” Ta 3, betal for 2″. Overalt rundt oss er det lokkende tilbud på sjokolade. Bybildet er blitt en evig livstrussel!

- Sjokolade er bevist å gjøre oss lykkelige. En sjokoladebit om dagen er bra.

Men klarer vi å slutte der?

 

- På den andre siden produseres det evig mange bøker om hvordan vi skal bli kvitt søtsuget, hvordan vi skal kutte ut sjokoladen.

- Overalt på nettet finnes det artikler om hvordan vi skal bli slankere, penere, renere og mer lykkelige. Uten sjokolade. Men alle artiklene inneholder bilder av folk som spiser sjokolade – sjokolade du får lyst på når du skal lese artikler for å bli kvitt sjokoladesuget!

- Tone Damli Aarberg viser gjerne sine treningstips

- Hypnose og psykologhjelp er bare noen av de tipsene som ligger på nettet..

 

 

Jeg er syk og kjeder vettet av meg. Ute regner det, jeg har drukket 3 store kopper te som resulteter i dobesøk på dobesøk og jeg hører på Melissa Horn. Jeg har vært innom evig mange nettsider de siste døgnene. Jeg har til og med smådesperat lett etter forskjellige kjendisblogger. 

 

 

 “Sukkeravhengighet – slå opp med sukkeret”

Jeg har kommet over enda en artikkel om sjokolade, men stusser kraftig over ett av sitatend til David Gillespie, forfatteren av boken The Sweet Poison Quit Plan. I artikkelen ramses Gillespies fem trinn for å bli kvitt søtsuget en gang for alle.

 

“Hvis du vil lykkes, må du kvitte deg med følelsen av at du er frarøvet muligheten til å spise sukker. Du må heller syns synd på de stakkars, håpløse sukkerjunkiene som inntar gift hele dagen.

Hvis du får tilbud om et kakestykke, skal du ikke se på det som en fristelse du må takke nei til, men som et forsøk å å forgifte deg. (Ja, det er kanskje ekstremt, men du forstår tankegangen).”

 

Er det bare jeg som føler at en slik tankegang kan være direkte farlig og i verste fall kan medføre spiseforstyrrelser?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

boyband uten plan september 10, 2010

Lagret under: nei-takk — pavi @ 21:37
Stikkord:, , , , , ,

Skal du feire en venninne lager du en plan over hvem som skal komme, hvilken kake skal du bake,og  hva hun skal få i gave.

 

Du er på vei til butikken for å handle. Du vet kanskje ikke hva du skal handle før du er i butikken og spankulerer mellom hyllene. Men en plan ender du opp med til slutt likevel. Du kommer over tilbud på kjøttdeig. Woop! Spagetti til middag! Du går i retning pasta, saus og kassa.

 

Du nærmer deg slutten av ungdomskolen. Lærere, foreldre, venner og ikke minst dårlige rådgivere plaprer i vei om viktigheten av videre skolegang.  Du tenker først på å bli kokk, men så ender du opp med en helt annen plan. Du skal bli brannmann! Eller helsesøster?

 

Spice Girls er et godt eksempel på å eiere av en plan. Det var vel ikke akkurat de som hadde en plan, men heller noen pengegriske musikkmenn som helt sikkert får de samme vidåpne øynene som x-faktor/Idol-Karlsen når han ser søte jenter (men det er en helt annen historie selvsagt..) som fant ut at de ville rane småbarn (les: pavi kjøpte ikke lørsdagssnop lenger, men brukte alle pengene på Spice Girls-bilder i små konvolutter). De skulle erobe verden med posh, baby, ginger, scary og sporty spice, og det gjorde det.

 

Men hva er det egentlig med A1 for tida?

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg plakater på plakater på veggen av suppesøte a1-gutter, jeg hadde en nøkkelring som jeg kalte opp etter Paul (som nå ikke lenger er en del av gruppa), jeg hørte og sang på “Like A Rose”, “Take On Me” og ikke minst “Everytime” hvor de var plassert i en øde ørken med kameler.

 

Plakatene er kasta. Nøkkelringen er for lengst borte. Cd’ene er stua vekk med de andre boybandplatene, og ingen husker Paul.

Likevel har a1 opptrått landet over, på Allsang på Grensen, i MPG, beat for beat og jeg vet ikke hvor.

Slik jeg ser det har ikke a1 en plan. De vimser landet rundt på leting etter en ny aha-opplevelse eller noe. Gamle-pavi aka 11 år ville helt sikkert sagt at det er fordi Paul ikke er med. Og bare derfor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Gode ferieminner august 9, 2010

Lagret under: ja-takk — pavi @ 12:42
Stikkord:, , , , , , , , ,

       Juli 032       Juli 155

 

          AA     Juli 128     As

 

         Juli 189        Juni 024    B

 

                                      Juli 034     D

 

Bilde 1635      Bilde_052

 

A   as

 

Bilde 1865      Bilde 1315

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

brødsmular, tyggegummi og feite ekorn (nei pappa, ekornet har ikkje blåst seg opp pga. kulda…) januar 8, 2010

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 01:41
Stikkord:, , , , , , , , , , , , ,

Ikkje alt kjem i rekkjefølge

 

Planen for kvelden var eigentleg å høyre på første plata til Kaizers Orchestra, men når eg endar opp med å sjå The bodyguard med mannemannen Costner på kvelden blir planen sjølvsagt øydelagd. At eg skulle høyre på JanOve & Gjengen slo meg då eg gjekk over brua med snø på gelenderet, med elva under, med is og snøprikkar på. No høyrer eg berre på Houston. På kjøkenet sit det 1 stk. kjærestepar og spela kort medan dei blåsar tyggegummiboble.

 

 

 

“Ja, du skal ha sånne? Kaldt ute veitdu..” pavi står på sportsforretningen og skal kjøpe to ullunderbukser.

Ja, eg skal ha sånne. Kvifor trur du eg legg dei på disken? Du har ikkje anna å snakke om enn vêret og kulda på lik linje med alle andre. Eg blir oppgitt over fjaseprat, men trøystar meg med at eg sikkert.. Nei, at eg kanskje hadde sagt noko liknande dersom eg satt stuck bak ein disk på jobb. Og er det ikkje typisk! .. Med ein gong det blir susande kaldt på austlandet (=Oslo) skal alt av innhald på p4 innbefatte kulde, rim, snø, for seint til jobb, alt fryser; hender, hundar, bildører og mobilen klikkar! “Send en tekstmelding til oss og fortell om hvordan kulda har ødelagt for akkurat deg i dag på vei til jobb!”. Denne setninga og fleire titals liknande blir nemnt på rad og rekkje på berre nokre få minutt. Joda, det er kaldt tenkjer eg. Også her er det kaldt. Det har vore kaldt i fleire dagar her før det vart kaldt i Oslo, men vi innvadera ikkje livet til resten av den norske befolkninga av den grunn. Eg kjenner eg blir sint medan eg tek på tannkrem på tannkosten. Langt, langt unna Oslo.

 

 

 

Eg har delt rundstykket i to. Den eine halvdelen delar eg igjen i to. Egg, smør, skinke, litt meir skinke fordi det er løvtynne skiver fra gilde, og tre skiver ost på toppen. Pc’en er slått på og eg klikkar meg inn på dagbladet.

Så mange rare vanar. Eg sit og gnir tæra frå den eine foten på rista til den andre foten. Kalde. Ute er det kaldare, ekornet som sit borte ved treet er blitt kjempestort (pappa seier det berre har blåst seg opp pga. kulda, men eg er framleis sikker på at det har ete så mykje at det har lagt på seg), sola skin gjennom greiene på trea som skil oss frå naboen. Det er smular på golvet, radioen durar i bakgrunnen, eit donaldbladet ligg på bordet og det er smular på bordet også.

Vanar. Uvanar?

Det tek nokre sekund før bileta dukkar på nettsida. Men kvar gong, i alle fall kvar morgon, spreng-tenkjer eg, fort, etter kva det er bilete av på toppen av dagbladet.no. Mann, kvinne, sport, kjendis, drap, sport (sjansene er store), influensa?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Julehandel på rema; rødkål, telling av poser, redneck og tricky løpebånd desember 23, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 12:22
Stikkord:, , , , , , ,

pavi kan si ting hun angrer på i etterkant. Selv om hun egentlig liker det hun nettopp har sagt ja til å gjøre. Og ja, pavi er rar. Hun melder seg frivillig til å handle inn mat til familien til jul. Du vet. Sånn storinnkjøp hvor vogna blir like full som lommeboka (minibankkortet) blir skrapt for penger.

 

 

pavi har lagt te, kaffe, melk, bacon, egg og mandariner i vogna. Hun har skrevet en handleliste som inneholder alt fra a til v, men hun innser at for å gjøre den helt fullkommen skulle hun ha skrevet den i en slik rekkefølge at hun kunne gå “fra inngangsdøra til kasse uten å svirre rundt, fram og tilbake, tilbake en gang til.. og hvor faen er rødkålen?!”. Men det har hun ikke gjort. Så hun bruker lang tid på rema 1000 og tenker så vidt det er på redneck som blogger på vgblogg og tar bilde av handlevogna på rema.

 

 

Vogna er allerede full og pavi har mange varer igjen. Hvorfor tok jeg ikke med meg musikken tenker pavi da hun innser at det tar lang tid selv om hun nesten er alene på butikken. .. Da kunne jeg plukket varer i takt med beaten på en bra sang, og nynna for meg selv til ei gladlåt. F.eks.

 

 

pavi har endelig funnet rødkålen og er nå på vei til kassa, men vogna er så tung at pavi må virkelig dytte i vogna for å få den framover. Men så er den så tungt at pavi må forberede en sving lang tid i forveien bare for å klare å svinge i stede for å kræsje i en korg full av julepynt som egentlig ikke burde vært på rema. Vogna er så full at varene nesten ramler ut.

 

 

puuh! framme! Bare én mann foran meg så er det min tur. Mannen har pavi passert sånn ca. 6,7 ganger i butikken mens hun har letet etter varer, noe det forresten så ut til at han gjorde også. Mannen på rundt 30 med lange bein, fin bukse, rare sko og varm genser. Og med den lille datteren i rosa klær.

 

 

Men hva er det med den ungen? Hun sitter i barnesetet i handlevogna og ser på pavi. Jenta flakker med blikket og ser plutselig på rema 1000-dama som plasserer noen varer bak pavi. Så ser jenta på pavi igjen. Hun har en mine som gjør at pavi smiler. Eller nei, vent. pavi smiler til alle barn selv om pavis lillesøster alltid sier “du skremmer ungen, se da! slutt med de grimasene dine..”. Men nå smiler ikke pavi. Nei, hun ler! Den lille jenta med den rosa bobledress og ditto lue har en slik mine om munnen at pavi faktisk ler. pavi blir livredd for at den eldre dama bak henne skal skjønne at hun ler av en stakkars unge, eller at mannen med lange bein, fin bukse, rare sko og varm jakke skal snu seg rundt og bli forbanna. Så pavi prøver å holde latteren inne noe hun nesten klarer. Den lille ungen signaliserer noe sånt som “hah.. se på deg’a.. du er rar. Men jeg er søt, vet du det? Jeg er jenta til pappa for tenk. Og jeg har hørt at jeg er morsom.”

 

Jenta ser på pavi med et rart smil før hun kikker opp i taket. Igjen ser hun bort på pavi og løfter hodet så opp mot taket igjen.

 

 

 

rema 1000-butikken som pavi handler i var en gang Lidl. Tysk matbutikk med lave priser på varer nordmenn hamstrer, men som har et løpebånd (mulig jeg dikter opp navnet på der vi legger varene på ved kassa, men du er ikke dum så du forstår hva jeg mener) som er like kort som lillefingeren til en mellomstor mann. Løpebåndet til rema er bedre, men det er ikke egnet for julehandel ala pavi. Man må vente altfor lenge mellom hver gang man kan legge varer på båndet, brusflaskene prøver man å la stå men da ramler de bare. Og prøver man å legge flaskene kan du være så uheldig at de forblir på samme plass selv om båndet glir framover. Da blir det bare kluss. Tricky!

 

 

Hvor var jeg? Jo. pavi har lagt alle varene på båndet og vogna er tom. pavi spør dama i kassa som ikke er helt norsk, men som er såpass norsk at pavi først tror at hun faktisk er norsk, om hun kan få noen poser slik at hun kan begynne å pakke. Den nesten norske kassadama sier joda og teller posene før hun kaster de bort til meg.

Hun teller!

pavi er for tellekunnskap og mattematikk (selv om hun avsluttet sin karriere med C på eksamen i geometriske rekker), men når pavi i forkant har lagt så mange varer på båndet som senere viser seg å resultere i 1957,80 kr (jeg husker selvsagt ikke summen akkurat nå, men det er kulere å skrive det der fremfor 2000 kr. Ingen handler for en nøyaktig sum) blir pavi forbannet over at noen (f.eks. nesten norsk kassadame) kan ta seg den frihet og telle antall poser! For helvette! Jeg har jo nettopp valgt denne butikken til å gjøre unna julehandelen fremfor de mange andre matbutikkene i byen.. jeg handler for 2000 kr. og jeg smiler når jeg kommer til kassa.

 

Cut the crap!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Heimelaga pizza eller Grandiosa? september 11, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 15:57
Stikkord:, , , ,

Heimelaga pizza er i seg sjølv ja-kategori. Opplagt!

 

Tomatsausskvettar på komfyren og på den kvite t-skjorta di, smaken av kjøtdeig du berre måtte smake i dét den var ferdig i steikjepanna – for på den måten å smake om det var nok krydder, mjøl på fingrane, deretter mjøl og deig i vasken, kvitost, auger som svir grunna lauk, synet av maiskorn som liknar små runde stjerner på ein elles grumsete bakgrunn, skiva tomater, paprikastrimler, sopp og jalapenos som får nasa til å rynke.

 

Ambivalensen står ikkje i forhald til heimelaga pizza i seg sjølv. Alle har eit godt forhald til dei. Ingenting kan måle seg med pizza frå kjøkenet, uansett kor godt det er å hugge i seg pizza frå Peppes eller gomle i seg Dollys pizza.

 

 

Men det er akkurat det. Alle har eit godt forhald til heimelaga pizza. Det er nettopp det som er problemet.

 

For kva skjer når du blir invitert på pizza? Eller kva skjer når du innser det faktum at du har invitert til fredagsmiddag som eit tiltak for å betre din studentøkonomi?

- Problema dukka opp.

 

 

Hadde alle hatt ein bra relasjon til Grandiosa (ikkje at det er mogleg..), hadde det ikkje vore noko problem. Då hadde alle servert Grandiosa. Papp-botn, små skiver med skinke og paprika som ikkje er paprika. Enkelt. Null problem.

 

 

Men du har invitert til heimelaga pizza. Din heimelaga pizza. Tanken på at gjesten ser for seg sin heimelaga pizza i dét du sender ein sms om middagen, dukkar ikkje opp før etter at avtalen er for lengst i boks. Typisk.

 

 

Gjesten som alltid brukar lang tid på kjøkenet når ho skal lage middag. Sjølv når ho skal lage enkel mat. Alt skal fiklast med. Alle detaljane, pirket, det treige tempoet, alt som er heimelaga og laga frå botnen av, hemmelege oppskrifter, godgjering, heving i det uendelege og konfisering for å sjekke om kjøtet verkeleg er gjennomstekt. Lauk og grønsaker som skal skjærast opp etter eit bestemt mønster frå “KK – strikketøysutgaven”, ost som tek ekstra lang tid å skjære opp, og kva ser ho?! .. det er noko på soppen! Bruke lang tid på først å finne ut kva det er, før ho skjær vekk, sjølv om det ikkje var noko som helst. Et uendeleg styr.

 

 

Eg kan drive på i det uendelege.

Og du skal servere mat til dette mennesket.

 

 

 

Faen. Du slenger i en Grandiosa i omnen og hugser såvidt å ta av plasten.

Eventuelt.           

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Du møtar på ein cowboy når du minst anar det juni 29, 2009

Lagret under: nei-takk — pavi @ 12:24
Stikkord:, , , ,

Hadde det ikkje vore godt med ein jobb som krevde null av deg? Ein jobb kor du berre måtte sei “Hei“, “Vil du ha lappen?” og “Ha det bra“. Du måtte kanskje smile litt også. Kanskje.

 

Ein jobb kor du ikkje måtte forholde deg til utagering, menneskeleg problem, uforutsette hendingar…

 

Tanken har slått meg eit par gonger. Kor godt hadde det ikkje vore med ein jobb på rema eller ICA? Greitt og enkelt. Same jobb kvar dag. Nye varer inn, nokre ut, “Hei“, “Ha det” og “Vent litt. Eg skal sjekke om vi har meir på lager“. Så enkelt.

 

 

Eg har parkert bilen og går mot inngongsdøra. Eg skal handle grillmat. Før eg har gått gjennom portane som går automatisk til høgre når eg går framover, har eg fått med meg at butikken har cowboyprisar. Hm? I ein matbutikk? Eg går vidare.

 

Butikken er altfor stor og altfor kald. Eg irriterar meg over dei nye butikkane og ynskjer meg tilbake til noko mindre fancy. Kvifor er eg her eigentleg?

 

 

Eg veit ikkje om eg skal stoppe opp og glo. Ser eg rett? Nei, kan det vere…?

Plakatane som møtte meg i dét eg kom inn døra dukkar plutseleg opp i hovudet mitt. Cowboyprisar. Eg legg saman ein pluss ein. To.

 

Ein ansatt står der i t-skjorte med namnet på butikken på ryggen og hjelp ein kunde. På hovudet har han ein cowboyhatt. Kledeleg! Eg trur eg måpar, men eg kjenner at beina går vidare. Eg går i retning grillmaten.

 

På leiting etter bratwurstpølser ser eg i retning frukt og grønt-avdelinga. Tre nye cowboyar. Fire stk?! Kor er hestane?

 

På veg til kassa passerar eg cowboy på cowboy. Eg undrar meg over at leiinga ikkje har krevd at dei ansatte skal ha på seg boots også. Når dei først er i gong.

 

 

Eg har betalt og er på veg tilbake til bilen. Tre ungkarar står ved ein bod utafor døra og skal ha meg l å hjelpe fattige og foreldrelause born i Uggubugguland. Eg takkar fint nei og tenkjer over at eg er særs glad eg ikkje jobbar på ein matvarebutikk. Cowboy? pavi? Eg smilar for meg sjølv. Særleg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Har hun gått ut på dato? mai 1, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 16:06
Stikkord:,

Gammelt bilde, eller er det bare meg?

 

Holdbarhetsdatoen er det i alle fall ikke noe å si på! ;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00