pavi sine vassdropar

Noko attåt.

Der hvor sola begynner og regnet slutter oktober 5, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 22:22
Stikkord:, , , , , , , ,

Jeg har hørt folk snakke om de. Hvordan de ser ut, hvordan de oppfører seg. Men du kjenner jo noen av dem. Og de er ikke sånn. Så er det sant det de sier?

 

Selvsagt tror jeg på dem! Jeg innehar jo en god slump forforståelse. En negativ holdning sådan. Jeg elsker å hate alt som er ulikt meg. Jeg liker å pese ut dritt bare fordi det er dritt. Enda gøyere er det å møte andre som hater det samme som deg.

 

Ikke at du hater de. Du blir heller fascinert. De interesserer deg. Fordi de er så annledes. De ser rare ut. Alle vet hvem de er når de kommer gående.

 

 

 

Vi vet det selv om de ikke bærer på lovsamlingen.

 

 

 

 

Jusstudentene. Selvsagt. Det er bare noe med dem.

 

 

 

De blir selvsagt plassert langt vekke fra de andre studentene. Jeg har bare studert skolebygget på lang avstand. Aldri vært der.

- Ikke før i dag.

 

 

 

Det er et finurlig vær. Det er selvsagt meldt sol på yr.no. Men hvor er sola? Jeg kikker ut av vinduet og ser dråpene treffe vinduet. Jeg er glad jeg sitter inne til tross for at jeg sitter stuck til en oppgave jeg har opp i halsen. Det eneste bra er temperaturen på beina. Ovnen står strategisk plassert ved føttene og soverommet fylles av varm sydenbris.

 

 

Men jeg blir nødt til å dra dit. Jeg vet ikke om jeg vil, men jeg må.

Der. Inni bygget. Der. Der har de boken. Boken jeg trenger til å gjøre meg ferdig.

 

 

 

Den kalde oktoberlufta rundt meg og de små dråpene som treffer hodet. Jeg er på vei dit.

 

Jeg merker det allerede. Jeg har ikke kommet frem, men jeg får en spesiell følelse rundt meg. Rundt meg ligger gamle hus. Fine, gamle hus. Ikke nedslitte hvite hus som ikke er hvite lengre. Nei. Hus med sjarm og drøssevis med blomster utenfor. Oktober. Blomster? Husene er ikke bare hvite. De er røde, gule, grønne og oransje.

Jeg ser opp. Dråpene er vekk. Sola titter frem. Og hva ser jeg der framme? Sola lyser opp bygget.

Det hele er magisk. Det er noe annerledes.

Jeg er her.

 

 

Det første som møter meg er nok sykkelstativ til å låse sykkelen i. Det andre er lyden fra et anlegg. Det er musikk av et slag. Eller er det limericks? Jeg prøver ikke forstå. Jeg vil ikke. For jeg vil ikke stoppe opp slik at de stopper deg for å prakke på deg noe mat med krem de har fordelt på pappfat.

 

De står der ved inngangsdøren. Ler, skøyer og er .. De.

Innenfor døren ruller en på gulvet. Han er grønn, ikledd en rundt, tjukk drakt. Jeg ser bare beina hans og noen armer som spreller. Ikke noe ansikt. Bare masse grønt. En gjeng rundt han ler og sier rare ting.

 

Hva er dette tenker du? Og hvor søren skal jeg? Jeg kan ikke stoppe her. Ikke her. Ikke her med de.  Jeg skal ikke rulle rundt på gulvet, danse til dårlige limrick eller gafle i meg krem fra Tine. Jeg liker grønt, men ikke det der.

 

 

 

Jeg har hentet boken. Jeg kikker opp og ser på trappa. Er de der oppe enda?

Og der kommer de. Ikke grønne, kremspisende limrick-mennesker, men de. De du har hørt like mye om.

 

 

Skjorter, sleik, perleøredopper som er mindre enn de “vi andre” går med. Lovsamling, dressbukse, finpussa sko og jenter med sekretærklær.

 

 

 

 

Jeg glir forbi potteplantene og de fine gamle husene. Jeg runder hjørnet og ser gater med veiarbeid, kjegler som skal synliggjøre dårlige veier, og søppel. Bak meg er sola. Dråpene treffer nasen og jeg sykler hjem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Jeg ønsker at min sønn skal få leve. Er det mulig? Eller er det for mye forlangt? september 4, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 23:50
Stikkord:, , ,

Setningen kommer fra en far. En far til en rusavhengig sønn på 21 år. Han skriver et innlegg i nettutgaven av Aftenposten om hvordan det er å ha en dødsdømt sønn, om manglende tilbud til disse personene, og om hvordan det påvirker hverdagslivet.

 

 

Vil bare si til pappan at det var et veldig fint innlegg. Og pavi fikk tårer. Håper det går bra til slutt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Klissblaut demon? april 27, 2009

Lagret under: ja-takk — pavi @ 17:29
Stikkord:, , ,

Hun våkner, men øynene er fortsatt lukket. Kroppen er rolig. Hun kjenner at teppet som låg over dyna da hun la seg kvelden før lenger ikke er der. Trolig har teppet funnet veien til golvet. Hvis ikke, ligger det nok i enden av senga, eller på andre siden av madrassa.

 

Dyna er varm, og hun ligger godt. Hun ligger som alltid på siden, vendt mot veggen.

Hvor mye er klokka?

 

Vekkerklokka har ringt. Pavi har snudd seg, og reist seg opp. Teppet låg på golvet.

Pavi griper etter mobiltelefonen, og hun drar meg seg iPoden og headsetet i samme sleng. Før pavi la seg til for å sove i går, hørte hun på lydbok. Et glass melk takk. Med headsetet på ørene, låg pavi på ryggen og hørte på damen som leste. Flere ganger lo pavi. Så bra fortalt. Hørte naboen henne gjennom veggen? 

Pavi rasker med seg noen klær som ligger på golvet, og kjenner at hun er sulten.

 

Pavi har gått ned trappa, og lagt fra seg det hun hadde i hendene. Hun kikker fornøyd på gradestokken, og kikker opp. På takvinduene. Blå himmel. Hun slår på ovnen, og går på badet.

 

 

 

Noen timer senere har Pavi trasket flere ganger på lærerrommet. Hun har også måtte forholde seg til den mugne kontordama. Og pavi klarte ikke å dy seg. Ikke denne gangen heller. Pavi måtte bare tydeliggjøre hvor håpløst dårlig arbeid kontordama gjør. Men det ble pakket litt inn, selvfølgelig.

“Læreren min sier at han har gitt deg dokumentet for flere dager siden. Jeg har ikke fått det i posten enda. Og jeg skulle helst hatt det nå. Fristen er tross alt i morgen.”

 

Kontordama forsvarer seg selvfølgelig. Nesten før jeg er ferdig med å snakke angriper hun meg. Jeg må jo vite at hun ikke har noe dokument med mitt navn på. Selvfølgelig ikke. Hah! Jeg tror mer på læreren min med snusleppe, plommerød t-skjorte og trange jeans enn kontordamer med serviceinnstilling på størrelse med en ert.

 

 

Det har begynt å regne. De røde skoene til pavi er lenger ikke røde. Sykkelturen har gjort sin innsats. Med vått hår, mascara litt her og der, med skitne sko og dårlig tid, går pavi fort gjennom gatene. Årets russ er fullt i gang med russeknutene. Noen har tydeligvis ikke fått med seg at regnet ville komme. En mann går i shorts. En dame snakker altfor høyt i telefonen på et språk jeg ikke kjenner. To unge gutter glor som verre er. Ser jeg så jævli ut?

 

Pavi prøver å speile seg i butikkvinduene mens hun går. Det er ikke lett. Hvordan speile seg i butikkvinduene for å sjekke hårsveisen etter en våt sykkeltur når man ikke ønsker at folk rundt skal skjønne hva man faktisk prøver på? Hvordan få det til uten å måtte stoppe opp?

 

Pavi nærmer seg. Hun har prøvd å fikse sveisen som best er, men tør ikke tenke på hvordan hun egentlig ser ut.

To minutter senere har pavi fått tak i det hun har ventet på i hele dag. En vennlig fyr takker for kjøpet, men pavi sier selv takk. Hun tar ut bankkortet med chipen vendt ned, mot kassa. Hun tar av seg sekken og åpner glidlåsen. Sammen med lommeboka og kvitteringen, legger hun Våre Demoner oppi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

En helt vanlig dag februar 12, 2009

Lagret under: midt-i-mellom — pavi @ 15:44
Stikkord:, ,

Det er opphold ute. Litt kaldt, men fint. Jeg bestemmer meg for å gå til byen hvor jeg skal ta bussen videre. Klokken er snart lunsj så jeg møter ikke på så mange idag. Jeg passerer en eldre dame med mange rynker i ansiktet. Hun har matchende hatt og kåpe og er i grunnen litt søt der hun tripper forsiktig av gårde og passer på å ikke skli på isen som har kommet de siste dagene.

Jeg snur blikket fra venstre og ser fremover. Der er kirken jeg passerer hver dag. Jeg kikker opp på klokken og konkluderer med at jeg har god tid før bussen skal gå. Fremfor meg går det – slik jeg vurderer det bakfra, en eldre mann. Litt tjuskete sådan. Han har på seg noen slitte joggesko, joggebuksa er stor og grå, og han har på seg en militærgrøn ytterjakke. Han snur seg litt frem og tilbake og jeg skimter skjegget. Han ser ytterligere til siden og før jeg vet ordet av det er jakka dratt opp som et resultat av at han drar opp joggebuksa med begge hendene. Jeg ser deler av ryggen hans og det som antageligvis er en underbukse. Jeg går bak han med en blanding av gåsehud som følge av synet av den bare ryggen, og med antagelser om at mannen er litt spesiell. Jeg klarer ikke konkret si hvorfor jeg får denne forforståelsen. Jeg ser tilbake på klokka på kirken, og bestemmer meg for å passere han før jeg må gå over gangfeltet.

Lukten kaster seg mot meg i tempoet til en neddopet snegle. Seint, men likevel som et surt vindkast. Jeg tenker mange tanker uten likevel å tenke, og jeg forter meg forbi mannen. Jeg registrerer at han snur seg mot meg i det jeg passerer han, men jeg ser bare framover.

Jeg har passert gangfeltet, tre frisørsalonger på bare noen få meter, og jeg har iherdig prøvd å unngå isen på de glatte hellene. Nå ser jeg flere mennesker. Lunsjtiden er visst over. Mennesker springer, en sykler, noen etterspør penger foran en butikk, og mange menn går fort med kofferten i hånden og ikledd viktige klær, på leting etter taxi eller akkurat det hotellet de skal til.

Jeg passerer hjørnet og begynner å nærme meg busstasjonen. Jeg tar av meg votten på venstre hånd og finner fram mobilen i jakkelomma. Det er flere minutter til bussen går. Jeg kjenner jeg savner ipoden min.

Jeg har sprunget de siste metrene, dratt frem busskortet mitt og satt meg ned. Det var visst en buss som gikk tidligere enn den jeg hadde planer om å ta. Nå sitter jeg på bussen, på samme side som bussjåføren, inntil vinduet, på det tredje siste setet i bussen. Sola skimter gjennom ruta og jeg forbanne meg over at jeg satte meg på denne siden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

 

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00